J. døde 41 år gammel, og ble først oppdaget og anerkjent som kunstner ved minneutstillingen året etter sin død. Han hadde riktignok stilt ut skulpturarbeider på Høstutstillingen fem ganger, men uten å bli lagt særlig merke til. J. hadde aldri hatt mot til å stille ut sine malerier, og han hadde søkt, men aldri fått noen stipendier. Ved hans død var familiens bolig fylt til trengsel med over 100 til dels kolossale lerreter. Minneutstillingen ble arrangert av Ola Abrahamsson, en av de få som kjente kunstneren. Den viste figurkomposisjoner, interiører, landskap, bybilder og stilleben, en del tresnitt og noen skulpturer. De siste var ikke særlig bemerkelsesverdige, bortsett fra en rask skisse av Aasta Hansteen og en portrettbyste av J. selv. Ifølge kritikerne var det ikke vanskelig å finne forbilder og påvirkning fra en rekke kunstnere, bl.a. fra Honoré Daumier, Edgar Degas, Picasso og særlig Edvard Munch. Et av bildene heter også Dagen derpå, og det er livets skyggesider J. forteller om i de store figurrike komposisjonene. Det er de "rotløse, de utfattige, drankerne og tiggerne, de som var kommet på kant med samfundet, proletarene, skjøgene, han fortrinsvis skildret" (Jappe Nilssen i Dagbl. 17.1. 1923). Men han kunne også male maleriske og frodige bilder som torgscenen med de gamle kjerringene og barna omgitt av grønnsaker, frukt og blomster, gylne høstbilder og friske stilleben. Nasjonalgalleriet kjøpte et pastost malt selvportrett. Utstillingen gav inntrykk av en talentfull kunstner med et voldsomt uttrykksbehov, men uten tilstrekkelig skolering til å beherske og velge blant virkemidlene. Fargen kunne virke umotivert og hard og ofte usikker. J.s tresnitt er gjennomgående sikrere, dristige i komposisjonen og teknisk dyktig utført. Samme år viste Blomqvists Kunsthandel en utstilling av etterlatte tresnitt og fine tegninger. J. var også en dyktig treskjærer. Han skar selv alle sine billedrammer og lagde flere møblementer.