Som ung var S. i tvil om hun skulle bli pianist eller maler. Hun valgte malerkunsten som den sikreste levevei, med studier først i Bergen, senere München, København og Paris. Den første vinteren i München var hun utelukkende beskjeftiget med tegning hos Marcus Grønvold, men ble deretter elev av Bertha Wegmann både i München og København. Wegmann hadde antagelig formidlet ideer om det franske friluftsmaleri til München, og S.' bilder hadde fra begynnelsen en annen koloritt og naturoppfatning enn de øvrige norske München-elever. S.' motiver var portretter, landskaper, interiører og blomster, og hennes første maleri Markblomster ble stilt ut i Bergens Kunstforening i 1883. I Paris studerte hun under flere lærere. Hennes bilder viste etter hvert innflytelsen fra impresjonistene, bl.a. med et sterkere og lysere fargeregister. I 1889 deltok hun sammen med 11 norske kvinnelige malere på Verdensutstillingen i Paris, hvor bl.a. S. fikk mention honorable for et kvinneportrett. I 1895 malte hun Selvportrett (Bergen Billedgalleri) med det karakteristiske smale ansikt og de særpregede mørke øyne. Figuren er malt frontalt fra bysten, og plassert i motlys mot et vindu med landskapsutsikt. Flere av sine beste figur- og landskapsbilder malte hun for øvrig i Italia fram til 1914. Dette året møtte hun Rudolf Steiner, og etter fire års opphold i Goetheanum i Dornach, ble hun en av hans forkjempere i Bergen. Disse impulser gav seg også utslag i S.' malerier, en rekke med symbolsk antroposofisk innhold og lysende, laserende fargebehandling, men også med ekspressive trekk i de naturalistiske bilder fra 30–40-årene. S. var etter 1918 bosatt i Bergen til hun døde, 102 år gammel.