M. hadde opprinnelig tenkt å bli maler, og bestemte seg først etter akademitiden for billedhuggeryrket. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1944 med den følsomme, naturalistiske barnestudien Siri, ti måneder. I de senere barneportretter, bl.a. Portrettstudie av Siri (1955, Riksgalleriet), figurer og statuetter arbeidet hun bevisst fram mot en forenklet form. I 1955 ble hun premiert for sitt utkast til Johanne Dybwad-statuen, hvor hun la vekt på bevegelsen og samtidig på en streng statuarisk form. Året etter vant hun Nasjonalrådets konkurranse om Dronning Maud-monumentet. Utkastet var basert på ytterst få virkemidler. Hele verdigheten og gratien skulle ligge i skikkelsens enkle linjerene form. I den ferdige statuen er utkastet modifisert. Portrettlikheten er mer slående, samtidig som den forenklede figuren gir en symbolsk fortolkning av den vevre dronningskikkelsen. De eneste beskrivende detaljer er halssmykket og kronen. I Ung pike (bronse, 1961, Nasjonalgalleriet, Oslo) fortsatte hun å utvikle sin stramme form i en presist modellert akt. Det statiske og tidløse i figuren med de rene ansiktstrekk, de lukkede øyne og den lange hals har et arkaisk preg, men samtidig en naturlig ledighet i stillingen. Jeg er til (bronse, 1969) har den samme langstrakte stilisering, men er åpen og utadvendt i uttrykket. Denne arkaiserende, lett manierte linjen fortsatte M. i flere skulpturarbeider av ungdom fram til et maksimalt uttrykk i den 3 meter høye gipsgruppen To unge mennesker (Høstutstillingen 1975). Fortegningen og stiliseringen førte til abstrakte arbeider av symbolsk karakter. Dette gjelder monumentalarbeidene til Norges idrettshøgskole, Sol (bronse, 1968), og Statens sykepleieskole, Omsorg for mennesker - Vårt ansvar - Vårt yrke (bronse, avduket 1969), og dessuten det premierte utkastet til Bjørnstjerne Bjørnson-monumentet. M.s modeller er som oftest barn og ungdom, men hun har også modellert de eldre, som i Stein og Siri (syenitt, 1970–71), Folk (granitt, 1973) og den lille gruppen Generasjon (bronse og gips, 1972–79). I slike arbeider anvender hun en tettere, grovere oppbygd form, hvor hun synes å gripe tilbake til tidligere kulturers formspråk. M.s seneste større arbeid er monumentet over Søstrene Backer (bronse, avduket 1982) i det lille parkanlegget ved havnen i sentrum av Holmestrand. De første utkast ble presentert alt i 1977. De to figurene er utført i en dempet og behersket forenkling. Harriet Backers karakteristiske, tette skikkelse står litt til siden med pensel og palett i hendene, mens Agathe Backer Grøndahl sitter i dyp konsentrasjon med hendene i fanget foran et imaginært piano. Gruppen er preget av innadvendt lyttende ro, og denne beherskede indre følsomhet er et gjennomgående trekk i hele M.s produksjon.