Gjennom sin lærer på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Wold-Torne, fikk E. tidlig interesse for dekorative oppgaver. Han utførte bl.a. teppemønstre, dessuten adressemapper og bokstempler for M.H. Refsums boktrykkeri og messehakler til Hurdal og Sarpsborg kirker. Så sent som i 1950-årene tegnet han utkast til en skolefane. Likevel er det først og fremst som maler E. er kjent. I 1920-årene bodde han lenge i Paris og fulgte undervisningen på l' Académie Moderne og Maison Watteau. E. malte dengang i en tung, brungrå koloritt typisk for 1920-årenes dystre fargeskala.
Det ble møtet med Georg Jacobsen på Statens Kunstakademi som forløste E. som kunstner. Jacobsens teorier om billedoppbygging påvirket E.s maleri, og selv om E. aldri lot det konstruktivistiske skjema dominere over et naturalistisk syn, bygde han sine bilder opp etter geometriske prinsipper. Samtidig lysnet E.s palett. Han malte de følgende årene flere av sine beste bilder. Maleriet Ringebu kirke er et eks. på de mange landskapsmotiver E. hentet fra norske dalfører. Det er vakkert komponert med vidt utsyn over de frodige bygdene. Her oppnår E., gjennom sin målbevisste billedarkitektur, å skape romfølelse og tyngde i motivet. I 1950–1960-årene underviste E. på Friundervisningen i Oslo. Han fortsatte hele livet å være tro mot Georg Jacobsens idealer. Hans kunst er stillferdig, men alltid solid og gjennomreflektert.