L. arbeider både som billedhugger, tegner og maler. I ung alder drog han til Tyskland hvor han fikk sin utdannelse som billedkunstner. L. debuterte på Høstutstillingen i 1964 med Madonna med barnet, en skulptur hugd i pæretre. I 1971, mens han var student ved kunstakademiet i München, ble det arrangert en utstilling av hans arbeider i Tønsberg som innslag i byens 1100 års-jubileum. Samtidig debuterte L. med bronseskulpturen Hus på Grosse Deutsche Kunstausstellung i München innenfor utstillingens Neue Gruppe. L. bosatte seg i Stavanger i 1975 og debuterte samme år på Vestlandsutstillingenen. Året etter ble han intendant i Stavanger Kunstforening. Til tross for sitt heltidsengasjement som formidler, pedagog og initiativtaker fortsatte L. å arbeide med skulptur og senere maleri. Særlig oppsikt vakte han med Jærmaleri som både i innhold og form var en ironisk kommentar til det såkalte Jærmaleri.
L.s skulpturer i tre er inspirert av middelalderens treskulptur og sør-tysk kunst. Dette kommer til uttrykk i form og innhold og ved bemaling. Han benytter seg av symbolbærende farger som rødt, blått og gult, ofte med forgylling og forsølving. Han hugger sine skulpturer direkte ut fra trestammen. Før de bemales, prepareres treet på gammelt, tradisjonelt vis. L.s skulpturer i bronse er detaljrike og sammensatte. Han arbeider innenfor et ekspresjonistisk, men sterkt abstrahert formspråk. L. er influert av tysk ekspresjonisme slik den ved århundreskiftet kom til uttrykk hos kunstnerne tilsluttet Der Blaue Reiter og senere Bauhaus-gruppen. I likhet med disse kunstnerne er L. opptatt av å utforske rommet. Han bygger opp sine skulpturer med horisontale, vertikale og diagonale flater, lukkede og åpne volumer, konvekse og konkave former som forenes med et innhold hvor menneskene får en sentral plass. Det episke element er sterkt hos L. Han legger stor vekt på sceneri, theatrum mundi, og hans mange Hus-, Vogn- og Sirkus-motiver kan sammenlignes med teaterkulisser der rom og mennesker skaper dynamikk og dramatikk. Formen forenkles ofte henimot et symbol som gir skulpturene en allmenngyldig karakter. I hans Hus-motiver er menneskene antydet som volumløse filler. De dras, spennes og slites i forsøket på å løsrive seg fra situasjoner de er sosiologisk og psykologisk bundet til. L. støper alle sine skulpturer selv og har på den måten kontroll over hele prosessen. Han benytter seg av cire perdue-metoden. Nettopp ved å modellere direkte i voks, oppnår L. den spontane og frie uttrykksmåte som er typisk for hans skulpturer. Selv når han går opp i stort format unngår han helst veien om gipsavstøpning. Sansen for støpeprosessens muligheter fremgår ved at støpekanalene som regel står igjen som deler av skulpturen. Han lar selve støpehuden stå ubehandlet i bronsen, og forsterker det dynamiske uttrykk i overflaten.
Hans tegninger og malerier er i likhet med skulpturene assosiasjonsrike og fabulerende i sin uttrykkskraft. Temaene veksler mellom det dramatisk alvorlige og det humoristiske og ironiske; fra krigere og romfigurer til sirkus og gjøglere. I sine tegninger benytter han ofte tusj-laveringer og blandingsteknikker. I maleriet arbeider han med akvareller, gouacher og bilder malt på baksiden av glass (Hinterglasbilder). Her benyttes vanlige vindusruter. Sprosser og karmer svartmales slik at de danner rammer og konturer om motivet. Hans studier i 60-årene av Det tredje rikets kunst formet ham som billedkunstner og gav ham en ambivalent holdning til kunst og politikk, noe som i stor grad også preger hans kunst.
