A. hadde sitt utgangspunkt i treskjæring, og fra læretiden hos Lars Kinsarvik like efter århundreskiftet er det foruten bruksgjenstander med ornamentikk bevart en trestatuett av en viking (1903). Under studietiden på Den kgl. Tegneskole 1906–08 utviklet han seg til billedhugger; debuten skjedde på Høstutstillingen 1909 med en sittende naken gutt i en fast naturalistisk form, hodet har en dempet følsomhet. Uttrykket er sterkere i de samtidige bystene; innadvendt og reflekterende i den av billedhuggeren Torleiv Agdestein, mere viljesbestemt i andre. I to statuetter av unge kunstnervenner, en sittende av Thomas Holtan, en stående av en ukjent, er naturalismen også ladet med et sjelelig uttrykk. I statuen av en overgivent bakoverlent, naken kvinne søkes en mere utadvendt patos, som står isolert i hans kunst. Allerede i bysten av Kathinca Alvsåker fra 1911, rett avskåret med fulle skuldre og naken overkropp, har formen fått en ny ro og forenkling og den sjelelige spenningen er forsvunnet. A. deltar i den nyorientering som også omfatter Robert Dietrich og Ingebrigt Vik. A.s utvikling gjorde ham velegnet til mer bundne oppgaver, og han utførte modeller til Håkonshallens skulptur efter Gerhard Munthes tegninger, beregnet for tre og stein. Han samarbeidet med arkitekt Henrik Bull om dekorativ skulptur til bygninger på Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania, og ved portalen i Rådhusgt. 23 B i Oslo. For musikkpaviljongen i Studenterlunden skapte han to faste, humørfylte barnegrupper (kalkstein, 1919), som fikk efterfølgere i andre lubne steinfigurer av barn. I to grupper med hver to figurer, er komposisjonen blitt strengere enn i musikkpaviljongens skulpturer, dominert av konsekvent frontalitet (ca. 1920).
Bysten av Fritz Kiær (1915) registrerer ennå overflatens detaljer, men beherskes av skuldrenes horisontale basis for den vertikale akse i hode og hals. Denne monumentale tendens får sitt fineste uttrykk i gravmonumentet over Lars Utne (granitt, 1922), hvor det klare profilrelieff av hodet er hugget direkte inn i støtten med samme overflatebehandling som støttens store, rene flater. Avstanden til A.s naturalistiske byste av Utne fra 1910 er betydelig. En byste av Johs. Iden fra 1930 ser ut til å ha samme avklarede formspråk.
A.s produksjon ble etterhvert hemmet av sterk selvkritikk. Han hadde før 1922 vært Utnes assistent og vikar ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og etter Utnes død ble han overlærer i modelleringsklassen. Han gikk intenst opp i lærergjerningen fram til sin avgang i 1955.
