Til han var 11 år bodde K. i Kvinesdal, et isolert bygdemiljø der de gamle tradisjonene ennå var levende. Det daglige liv på gården var fremdeles preget av naturalhusholdning og av tungt slit for utkommet. Faren skar i tre, og K. hadde sitt utgangspunkt i solid norsk håndverkertradisjon. Han utdannet seg først i treskjæring og møbelsnekring ved Norsk kunsthandverksskule på Voss der han ble godt kjent både med sin lærer Magnus Dagestad og med Nils Bergslien som inspirerte ham i hans kunstneriske utvikling.
Av K.s senere lærere fikk Antoine Bourdelle størst betydning for ham med sine dekorative og dynamiske, lett manierte skulpturer i nyklassisistisk stil. K. er en usedvanlig allsidig og produktiv kunstner. Noen entydig stilistisk utvikling er det vanskelig å finne i hans produksjon. Hans arbeider kan være mer eller mindre stiliserte, men er alltid preget av et sikkert og naturlig grep på de ulike materialer og en utpreget sans for rytme og dekorativ helhet. Til sine større skulpturer anvender K. med forkjærlighet stein, oftest granitt, og utfører egenhendig all hugging. Til K.s mest vellykkede arbeider hører flere granittmonumenter over falne fra 2. verdenskrig. Blant disse kan fremheves det i Eide, Grimstad (ca. 1953), der de tre figurene, mor, sønn og datter, bare er halvt utfridd av den rektangulære blokken, og den strengt sluttede gruppen på Granavollen, Hadeland (1947). Begge eier en stram skulptural holdning. Enkelt, men virkningsfullt oppbygd er krigsminnesmerket på Hønefoss (1946). Det består av fem glatte kubiske blokker på hverandre. Den nest øverste stenen har strengt stiliserte relieffer på alle sider og er noe større enn de andre slik at den antyder en korsform. Blant K.s kvinnestatuer kan nevnes minnesmerket over de falne, Kirkeheia, Grimstad (1949), der bronsekvinnen står som en gallionsfigur med tre forgyldte, flaksende måker som en skjerm over de løftede armer. Fontenefiguren Ringerikspiken (bronse, 1951) i Hønefoss synes med sin litt stivt stiliserte klassisistiske karakter å røpe impulser fra Bourdelle. Til K.s beste arbeider hører granittstatuen av amtmann Sven Aarrestad i Bryne (1956) preget av monumental tyngde og streng stereometrisk oppbygning. Blant hans mange portrettbyster og hoder kan nevnes Hans Henrik Holm (gips, 1934, privat eie), den følsomt karakteriserte bysten av Målfrid Markussen (gips, 1935, privat eie), Lars Tvinde (bronse, 1937, Det Norske Teatret og Voss kirkegård), Elling M. Solheim (bronse, 1943, Ringerikes Bibliotek) og det levende, fast strukturerte av Finn Carling (bronse, 1969, Nasjonalgalleriet, Oslo). K. er også en meget dyktig dyrebilledhugger og er spesielt opptatt av hester som han har modellert, hugd, sandblåst, tegnet og malt. Hans hestefremstillinger er snart preget av direkte naturstudium, snart dekorativt forenklet, eller utført med dramatisk uttrykkskraft som Steilende hest (krigsminnesmerke i Bryne, bronse, 1968). Av hans øvrige dyreskulpturer kan nevnes Bjørner på bybroen i Hønefoss (granitt, 1951), den dynamiske klebersteinskulpturen av lekende Stuter (1937, privat eie) og Okse (bronse, 1956, Nasjonalgalleriet). Til K.s mest personlige arbeider hører en rekke mindre terrakottafigurer og grupper, gjerne spontant formede kvinneakter preget av en fri og levende rytme. I krusifikser, utskårne altertavler, relieffer og annen kirkeutsmykning knytter K. forbindelsen med den eldre folkelige norske treskjærertradisjon. Han har også malt flere altertavler.
K. har i tillegg gjort en betydelig innsats som glasskunstner og designer. Etter hjemkomsten fra USA, der han laget relieffer til dekor av bygninger for Northwestern Terracotta Company, utarbeidet han modeller til dekorative arbeider for Graverens Teglverk A/S, Sandnes. Fra 1937 var han kunstnerisk leder ved Hadelands Glassverk hvor han utarbeidet over 400 modeller. Her gav han form til serviseglass i enkle, myke og naturlige former. Men best vil han bli husket for sin innsats på kunstglassets område. Hans arbeider var gjerne i tykt, drevet krystall med myke, avrundede former. Mot det klare glasset anvendte han sandblåst dekor. Denne teknikken var tidligere bare blitt brukt som en ren overflatebehandling for å oppnå matting, men K. utviklet metoden til en dypere og kraftigere bearbeidelse av glasset. Med varierende dybde og vekslende matte og blanke partier oppstod en relieffvirkning med utpregede lys- og skyggevirkninger. Metoden vakte internasjonal oppmerksomhet og ble snart anvendt i en rekke land. Han brukte også sandblåseteknikken til dekorative glassfelter i interiører. K.s hovedmotiver som glasskunstner var dyr og mennesker. I hans arbeider kan man nok av og til spore en viss konflikt mellom dekor og form. Men hans følelse for stoffet og hans tekniske mesterskap stiller ham likevel i første rekke blant våre glasskunstnere. Fra 1938 tegnet K. modeller til ovnsplater for Drammens Jernstøberi, og etter at han sluttet ved Hadelands Glassverk i 1946 arbeidet han en tid for Figgjo Fajanse A/S, Sandnes.
