S. var av embetsmannslekt og vokste opp i en kunstnerisk begavet søskenflokk. Han begynte sin kunstutdannelse på Tegneskolen under Julius Middelthun, men viktigere var oppholdet i Berlin hos senklassisisten Albert Wolff fra 1872-74. Her fikk S. grundig innføring i menneskekroppens konstruksjon og proporsjoner og et solid håndverksmessig fundament. Ved siden av den private undervisning fulgte han også forelesninger i anatomi ved kunstakademiet. I Wolffs atelier utførte S. sine to første legemsstore skulpturer Merkur etter oksetyveriet (marmor 1872, Tåsen sykehjem) og Vølund smed (1873, privat eie), begge preget av klassisistiske forbilder. I 1873 besøkte S. Verdensutstillingen i Wien hvor han hadde sitt første skjellsettende møte med moderne fransk skulptur. Året etter mottok han nye inntrykk i Paris, der han leide atelier. Den franske naturalisme og salongskulptur virket sterkt på den unge S. Tilbake i Christiania tjente han sitt utkomme ved tilfeldige oppgaver og dekorasjonsarbeider. Inntrykkene utenfra omskapte han i Slaven (gips 1878, marmor 1913, Ny Carlsberg Glyptotek København), en dramatisk fremstilling av en knelende, bakbundet mann med ansiktet løftet i trass. Figuren svulmer av kraft og opprør og skulle være en protest mot den manglende anerkjennelse her hjemme. Slaven vakte oppsikt på Verdensutstillingen i Paris i 1878, men hadde liten appell til publikum i Kristiania da den ble utstilt i Kunstforeningen i 1879.
Med Statens stipend oppholdt S. seg i Roma 1880-83, der han utførte Barbarkvinne sleper sin sønns lik bort fra slagmarken (marmor 1882, Ny Carlsberg Glyptotek København, marmor Nasjonalgalleriet, Oslo, patinert bronse Nordjyllands Kunstmuseum, Ålborg). Motivet med en levende som bærer en død har lange tradisjoner, og S. gjentok det senere i flere variasjoner. Gruppen er gjennomført på grunnlag av nitid modellstudium og fremstiller en kraftfull kvinneskikkelse som med energisk besluttsomhet sleper sin døde unge sønn med seg. Barbargruppen vant Grand Prix i München i 1901. Den naturalistiske behandlingen av et motiv med dramatisk og emosjonelt innhold vakte internasjonal oppmerksomhet. Dessuten lå interessen for det primitive menneske i tiden. Gruppen ble innkjøpt av den danske brygger og kunstmesen Carl Jacobsen, som i en årrekke støttet S. gjennom kjøp og bestillinger. Jacobsen var grunnlegger av Ny Carlsberg Glyptotek der den største enkeltsamling av S.' arbeider nå befinner seg.
S. slo etter hvert gjennom i utlandet og vant flere priser og medaljer. Men hans arbeider vakte liten entusiasme i Norge. Han følte seg utstøtt og flyttet i 1883 til København der han syv år senere tok dansk statsborgerskap. I Fanget mor fra 1884 (bronse 1885 halv størrelse Bergen Billedgalleri, marmor 1887 Ny Carlsberg Glyptotek København, halv størrelse Nordjyllands Kunstmuseum, bronse 1888 Nasjonalgalleriet, terrakotta 1889 Trøndelag Kunstgalleri) finner vi igjen stillingsmotivet fra Slaven med den knelende, bakbundne skikkelsen. Men her har kvinnen glemt opprøret i omsorg for barnet hun ammer. Komposisjonen er sluttet i en halvsirkel og formene er tunge og glatte. Gruppen appellerer til medlidenhet samtidig som den inneholder en raffinert blanding av sadisme og erotikk som hadde stor publikumsappell. Fanget mor oppnådde senere Grand Prix på Verdensutstillingen i Paris i 1889. På bestilling av brygger Jacobsen utførte S. en Valhalla-frise for Glyptoteket i København (gips 1886-87 og 1904). Det er fremstilt kaotiske scener med kjempende menn og flyvende kvinneskikkelser. Det hele virker livfullt, men ustrukturert i forhold til den klassiske disiplin som er frisens opprinnelse. To mennesker (gips 1889 Kunstmuseum Trapholt, marmor 1891 Ny Carlsberg Glyptotek København, bronse 1893 Nasjonalgalleriet) er det første i en rekke arbeider med kjærligheten mellom mann og kvinne som tema. Motivet er bygd opp over en trekantkomposisjon der to unge mennesker, halvt sittende, halvt på kne møtes i omfavnelse. Et utgangspunkt for komposisjonen var en gipsavstøpning av den antikke gruppe Eros og Psyche som S. kjente allerede fra Tegneskolen. Men S.' fremstilling av nakne mennesker i en erotisk scene var helt uten antikke allusjoner og vakte stor oppsikt. Den ble først utstilt i kunstnerens atelier i København, og skal ha trukket nærmere 5000 besøkende. Den fikk mye oppmersomhet på Salonen i Paris i 1891 og vant gullmedalje av 1. klasse i Wien i 1903. Som pendant til To mennesker laget S. Enken (bronse 1892, Statens Museum for Kunst, København). S. uttalte selv at de to arbeidene hørte sammen som første og siste vers i et dikt. Kjærligheten og døden hørte også sammen i 90-årenes kunst. I Enken finner vi igjen kontrasten mellom det levende og det døde legeme. Kvinnen som baklengs sleper med seg sin døde mann ser samtidig opp og snerrer bak det tykke, tjafsete håret. I 1894 fikk S. en privat bestilling på monumenter over Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson (bronse) foran Nationaltheatret. Skulpturene stod ferdige ved teaterets åpning i 1899 og utløste da en livlig avisdebatt. Arbeidene kan ikke sies å være særlig vellykte, formen er tung og personkarakteristikken overfladisk. De to diktere reduseres til typer, Bjørnson som den åpne, utadvendte mens Ibsen fremstår tilknappet og grublende. Skulpturene ble dessuten, mot S.' vilje, plassert på høye postamenter utenfor fasaden. Mer vellykket er monumentet over Ole Bull i Bergen (bronse avduket 1901, Ole Bulls plass). Det hele er scenisk arrangert med Ole Bull øverst på en klippe med hevet bue, lyttende til fossegrimen i fossen under seg. S. fortsatte serien av kjærlighetsmotiver med Adoratio fra 1903 (marmor 1909, Ny Carlsberg Glyptotek). Den unge kvinnen sitter på et alter mens mannen kneler foran henne. Linjeføringen er stram og komposisjonen fast. I Idyll (marmor 1912-14, Ny Carlsberg Glyptotek), sitter de to unge sammen i uskyldig fortrolighet og i Natten fra 1913-14 (marmor 1919, Ny Carlsberg Glyptotek) sover de sammenslynget på en råhugd klippeblokk. Formbehandlingen er glatt og arbeidene kan i dag virke noe søtladne. S. tar også opp alderdomsmotiver i sin produksjon. Slektens eldste (1898, Ny Carlsberg Glyptotek) er skåret i eiketre med innlagt lønn til ansikt og hender. Figuren fremstår søyleaktig med et naturalistisk gammelkoneansikt og kroppen hyllet i en kappe som faller i stiliserte folder. To knelende gamle (gips 1913, Ny Carlsberg Glyptotek) var opprinnelig ment som et gravmonument. Her er også en tendens til vertikalitet og stilisering i de to magre skikkelsene. Symbolisme og påvirkning fra Auguste Rodin gjør seg også gjeldende i S.' produksjon. Moder Jord (modellert 1900, marmor 1906, Ny Carlsberg Glyptotek) er fremstilt som en kjempekvinne i rådhugd stein og i hennes fang hviler to små barn helt glatthugd i det samme materialet. Arbeidet var ment som et bilde på menneskeheten som har funnet hvile i jordens skjød, men det ble kritisert for å være antikristelig. Mer heldig er formbehandlingen i Skapningsfantasi fra 1912 (marmor 1914, Ny Carlsberg Glyptotek) der kvinnen stiger ut av den rå materie foran en sovende mannsfigur. Her er den rått tilhugne steinen ordnet i masser som korresponderer med menneskeskikkelsene. I 1902 holdt S. en stor separatutstilling i Salon Keller und Reiner, Berlin. Utstillingen ble meget godt mottatt og i 1908 solgte han reproduksjonsretten til sine arbeider til samme firma. Her ble en rekke arbeider reprodusert for salg i forskjellige størrelser og materialer.
S. slapp aldri helt det romantiske formspråk og den norrøne motivkrets. Allerede i Berlin i 1872 laget han den første skisse til en valkyrie og motivet skulle bearbeides flere ganger. Valkyrien på Langelinie -anlegget utenfor København ble modellert i overnaturlig størrelse i 1907 (bronse 1910). Her rir en naken kvinne med løftet spyd, håret blåsende om ørene og med kappen som en fane bak. Komposisjonens urolige, diagonale linjer skaper illusjon av uvær og dramatikk. Fra 1904 fins en annen versjon av valkyrien (bronse og elfenben, Ny Carlsberg Glyptotek). S. brukte polykromi i flere av sine arbeider. I Joie de vivre (1913, Ny Carlsberg Glyptotek) er den livsglade unge kvinne sensuelt fremstilt med elfenbenshud og flagrende kledebon i bronse. I 1880-årene hadde S. til en viss grad stått som nyskaper innen dansk skulptur. Han brøt med den klassisistiske tradisjon og brakte med seg naturalistiske impulser fra Paris. Han ble titulær professor og hadde i flere år private elever. Men etter århundreskiftet ble den negative kritikk stadig sterkere og dette sammen med ønsket om nye impulser gjorde at han i 1910 bosatte seg i Paris. I 1915 utførte S. et selvportrett (bronse, Ny Carlsberg Glyptotek) der han naturalistisk har fremstilt øyeblikket kunstneren i konsentrert iver krummer fingrene for å gripe leiren. S. fikk en rekke bestillinger på private gravmæler og i sine siste år utførte han flere minnesmerker over falne i første verdenskrig. L'offrande (marmor 1918, Sorbonne-kirken, Paris) fremstiller en majestetisk kvinne som bærer sin døde sønn. Motivet fra barbargruppen er gjentatt, men uten den samme komposisjonelle spenning.
