Uten å være utdannet som tekstilkunstner er B. blitt et sentralt navn i etterkrigens tekstilhistorie. B. var elev ved Statens Kunstakademi og debuterte på Høstutstillingen med maleri i 1936. Men allerede i 1920-årene fattet hun interesse for vevede tekstiler. Hun bodde på denne tiden i Trysil, en bygd som var hårdt rammet av økonomisk nedgang. For å bøte på dette, satte hun i gang en omfattende ryeveving, og sørget selv for omsetning av disse i Oslo. Gjennom dette ble B.s interesse for veving og mønstertegning stimulert og hun opprettet egen vevstue i Oslo i 1948. Vevstuen ble verksted både for småserieproduksjon av bekledningsstoffer til egen systue, og atelier for design av stoffer til tekstil- og møbelindustri. På verkstedet ble det også vevd ryer av forskjellige typer, og B. utviklet her videre den norske rye- og åkletradisjon. Som mangeårig designer og konsulent for flere tekstilfabrikker har B. vært opphavskvinne til en rekke møbel- og bekledningsstoffer av høy kvalitet. Etter at spelsauens dekkhårsgarn ble gjenoppdaget i slutten av 1940-årene, benyttet B. denne garntypen i flere av sine stoffer. Dekkhårsgarnet gir slitesterke stoffer med fin glans.
B. har flere ansatte ved sin vevstue, og har kontakt med veversker som vever på oppdrag. I tillegg til dette har hun utført flere store dekorative oppgaver til offentlige bygg. Blant disse inntar knyttede ryer en bred plass. Også her tar hun opp gamle tradisjoner uten å henfalle til kopiering. Alstadhaug kirke har 4 store linryer der forskjellige kristne symboler i stilisert form avtegner seg mot hvit bakgrunn: Kunnskapens tre; Livets tre; Tro, håp og kjærlighet; stjernekors med sitat: Gud er Gud om alle land laa øde. Store former med klare konturer i tilnærmet symmetrisk komposisjon gir teppene monumentalitet. I Bodø Domkirke henger 10 knyttede ullryer. Også her er kristne symboler som kors, aks, fisk, skute, vinbeger tegnet i en stilisert, delvis ornamentalisert form. Komposisjonene er enkle, egnet til å sees på lang avstand, og fargene klare og varierte.
Sammen med tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal og maleren Ludvig Eikaas vant B. 1. premie i konkurransen om tekstil utsmykning av Håkonshallen i Bergen i 1958. De tre delte oppgaven mellom seg. B.s oppgave var å dekke den ene langveggen med et tjeld og en frise, samt veve gulvteppe for høysetepallen og hynde- og stoltrekk. Konkurranseutkastets fellestittel var Primstav. Den 25 x 0.85 m lange frisen i dobbeltvev er bygd over primstavens månedsbilder. Tjeldet som henger under frisen måler 45 x 2.15 m, også dette i dobbeltvev. Det har vertikale ornamentale vekstmotiv og geometriske border. Materialet både i frise og tjeld er hvit lin og spelsau-ull. Her er nyanser i grått og beige, med forsiktige toner av rødt og grønt. B. farget all ullen selv, både til sitt eget teppe og til Synnøve Anker Aurdals høysete-teppe. Dette var første gang kjemiske farger ble brukt til spelsau-garn i monumentaloppdrag. Fargemetodene B. introduserte, er senere blitt anvendt ved kunsthåndverkskolene og har fått stor betydning for en rekke tekstilkunstnere.
B. sier selv at ett av hennes fremste mål er å kjempe for at norsk kunsthåndverk skal overleve som kulturfaktor. Hun ønsker å styrke både den kunstneriske og håndverksmessige side ved et produkt så det kvalitativt kan stå mot kommersialisering og effektivitetspress.
