W.s virksomhet som billedhugger strekker seg over et tidsrom av 73 år, med debut på Høstutstillingen 1911 og siste separatutstilling i Kunstnerforbundet 1984. Fra et av hennes tidligste arbeider, Diende barn (bronse 1909) og statuetten Gjætergutt (Høstutstillingen 1914) har en stor del av W.s produksjon vært portretthoder, byster og torsoer, bl.a. en rekke barneportretter, hovedsakelig for private oppdragsgivere. Best kjent er bystene av sangeren Thorvald Lammers (bronse 1916) og maleren Othon Friesz (utstilt 1928, Salon d'Automne) og portretthodene av Halvdan Koht (1939) og Sem Sæland (1940). W.s første større arbeide var en Bernini-inspirert fontenegruppe fra 1914, med tre sjøløver som løfter en grasiøs kvinnefigur opp på et skjell (privat eie, Oslo). Blant flere senere hage- og fonteneskulpturer er Gutten på delfinen (bronse 1921), Amaldus Nielsens plass, Oslo og Gutten og skilpadden (bronse 1929), Torshovparken samme sted De nakne guttefigurene er i begge arbeider preget av en sikker plastisk behandling. I de 20 år W. var bosatt i Paris laget hun sine mest kjente skulpturer i helfigur, bl.a. den nakne knelende mannsskikkelsen Angeren (Le Regret) (bronse) som ble stilt ut på Salon des Artistes i 1927 (fra 1959 Byparken, Moss). Med den Rodin-inspirerte og følelsesladede armbevegelse har den idealiserte skikkelsen en gjennomført glidende linjerytme. Mor og barn fikk rosende omtale på Salonen i 1922 og gav henne rett til senere å stille ut årlig utenom juryen. I 1937 representerte hun Norge på Verdensutstillingen i Paris med en stor Kristusfigur. Omkring 1920 begynte W. også å arbeide med fajanse etter en eldre fransk metode (Bernard Pallissys metode) og modellerte i en rekke år della Robbia-inspirerte hoder av barn, orientalere og afrikanere, dyrefigurer og figurgrupper, som St. Georg i kamp med dragen (1922, Kunstindustrimuseet i Oslo). Hun laget også døpefonter og kirkelige skulpturer som Den gode hyrde (1922). Fajanseskulpturene var gjennomgående holdt i blått og hvitt. I årene 1948-51 viste hun i Oslo Kunstindustrimuseum dekorative keramiske arbeider med en lignende uttrykksmessig frodighet, men innen et rikere fargeregister. Motivene varierte fra dyr, fugler, frukter, robuste lokkefat til figurer, hvor klovnen var gjennomgangsmotiv.
En vesentlig del av W.s produksjon er hennes mange skulpturer av ville dyr. Sammen med Peter Krag foretok hun i 1920-årene flere reiser til Afrika og Egypt hvor hun fant modellene til sine elefanter, løver, krokodiller, marabouer og bavianer. W.s dyreskulpturer viser vennlige dyr med menneskelige trekk, f.eks. en melankolsk marabou, en overlegen og lett ironisk kappebavian og elefantgrupper av voksne med unger, preget av godmodig tyngde. Den store bronseskulpturen av løvinnen som ammer sine unger har tittelen Morskjærlighet og er datert så sent som 1984. W. har laget enkelte nonfigurative skulpturer i betong, men har ellers arbeidet naturalistisk. Bortsett fra en klassisistisk tendens i de store aktfigurer fra 1920-årene, preges hennes arbeider av en samlet og klar, lett forenklet form. En større grad av stilisering er karakteriserende trekk i enkelte av dyreskulpturene. W. har deltatt i flere konkurranser, bl.a om Roald Amundsen-, Kong Haakon- og Henrik Wergeland-monumenter. Hennes skulptur Henrik Wergeland og barna (bronse, 2. premie 1958) står i dag i en park på Eidsvoll.
