Sykdom forhindret R. i å ta latinartium. Han kastet seg tidlig over grafikken og utførte allerede i 1919 en rekke tresnitt, foruten malerier. Sin eneste kunstneriske utdannelse fikk R. på Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Kristiania 1919–21. Sterke inntrykk av gammel kunst fikk han på sin første Italia-reise 1922, og på debututstillingen 1923 festet kritikerne seg ved hans romantiske, gammelmesterlige innstilling, "den dunkelt glødende koloritt". De fant "en stor skjønnhet i de dype, varme, bløte klangvirkninger ... en kunstner med et både alvorlig og blidt livssyn, drama og idyll" (Lone, E.), mens andre så i ham "en grubler og sortseer". Typisk er et bilde som Duellen
med sin dystre dramatikk, likeså trangen til symbolikk og bruken av litterære inspirasjonskilder som antikken og Bibelen. Også det livlige sydlandske folkeliv fengslet ham. Han la i disse årene grunnlaget for sitt intime kjennskap til de gamle mesteres maleriske teknikk og ble her en kyndig veileder for både kunstnere, studenter og publikum. I 1926 besøkte han for første gang Paris. En ny utstilling (Kunstnerforbundet, Oslo 1927) viste impulser fra gamle franske mestere, Poussin, Corot og Ingres. R. fikk på den tid kontakt med en flokk unge som liksom han lette etter et fast grunnlag for sin kunst før de søkte videre fremover. "De vil noe nytt", skrev Gauguin, Pola i 1929; "samtidig som de anerkjenner det gjeldsforhold de står i til tidligere kunst. De forstår at det kanskje er bedre å reformere enn revolusjonere". Og fem år senere skrev R. i anledning sin egen og kameratenes gruppeutstilling i Kunstnernes Hus: "Vi som skulle begynne vår kunstneriske utdannelse i årene etter krigen, var tilbøyelig til å se med en viss skepsis på de mange 'ismer' og systemer som rådde grunnen da. Det var derfor vi søkte tilbake til urkildene, til det fastsatte og sikre, til studiet av maleriets elementer, til det rent håndverksmessige og konstruktive".
I årene omkring 1930 fant R. fram til sin senere maleriske stil. Bildene er holdt i en lys, fint avtonet fargeskala med myke, litt diffuse overganger og forkjærlighet for de varme farger, særlig gult, sammen med et matt, dempet blått. Motivene er ofte landskaper, bl.a. en rekke små bilder fra et Danmarks- opphold i 1931, malt i en blond, perlegrå tonalitet og en muntert dansende penselføring. Men der er også interiører som Fransk vindu
(1933, Nasjonalgalleriet, Oslo), og flere inntagende portretter av hustruen: Aslaug i gul hatt
(1933, Riksgalleriet), Aslaug med en prestekrave
(1935, Nasjonalgalleriet) ogI ventetiden
(1935–41). I denne lyse, milde farge malte R. den norske sommer og sine italienske, franske, spanske og greske reiseminner, med våkent øye for fantasifulle og humoristiske situasjoner (Fløytespiller
1935, Oslo kommunes kunstsamlinger, Pierre
1939, Napolitanske ammer
1940, Nonner
1946). Ofte hentet han sine figurer og opptrinn fra den italienske commedia dell'arte. Han hadde som disse teaterfigurene gleden ved den halvkvedede vise, det fordekte spill av mangetydigheter. Utover i 30-årene forsøkte han seg også med symbolske komposisjoner (Kornet brenner
1937, Nasjonalgalleriet), med de Willumsen-pregede figurer.
R. har gjort en vesentlig innsats som grafiker. Han begynte med tresnitt, bibelske emner som Nedtagelsen fra korset
(1920) og serier som Dødsdansen
(8 blad, 1922) og De fire årstider
(1923), eller han behandlet motiver fra Dante, antikk mytologi (Europas drø
, 1941) osv. Etter krigen tok han også opp etsning, kobberstikk og litografi. Til hans mest kjente blad hører et par motiver fra Odysseen (1950) og andre klassiske temaer (Aktaion, Orfevs)
, fra Holbergs Niels Klim
(1956), fra eventyr og myter, og dessuten landskaper, dyrebilder (Fugletreet
1962) og rene fantasimotiver, med yndlingstemaer som Marionetteater
(1959), Slemme Harlekin
(1953), Fuglefangeren
(1963) og Pierrot med fugl
(1957). I Letargia
(1957) lager han en åndfull parafrase over Dürers berømte Melankolia. R.s grafikk omfatter ca. 230 blad. Også her var han den drevne tekniker og håndverker, med sin egen litograf- og radérpresse. Gjennom mange prøvetrykk arbeidet han seg fram mot det endelige resultat. R. var en aktiv organisasjonsmann og gjorde mye for å stimulere kunstinteressen blant publikum, bl.a. som medlem av planleggingskomiteen for Riksgalleriet 1952 og medstifter av Landsforeningen Norske Malere 1967. Han tok initiativet til å opprette Norske Grafikeres Arkiv, Universitetsbiblioteket i Oslo 1962, startet Bildende Kunstneres Styre Meddelelsesblad 1965 og arbeidet for å få gjennomført ensartede betegnelser innen området bildende kunst. Han underviste 1949–51 ved Kunsthistorisk Institutt, Universitetet i Oslo i maleriets teknikk og materiallære, og tok også enkelte privatelever.
