L. utdannet seg først som grafiker under Johan Nordhagen på Tegneskolen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1911, og hadde sin første separatutstilling som maler i Kristiania 1914, samtidig som han deltok på Jubileumsutstillingen med et litografi og et tresnitt. L.s debut som maler var ingen ubetinget suksess. Blant kritikerne var Jappe Nilssen lite nådig, og viste de følgende år liten entusiasme for L.s arbeider. I 1917 holdt L. utstilling i Bergens Kunstforening, der en del arbeider ble solgt. Etter titlene å dømme har L. vært sterkt opptatt av å karakterisere sine modeller. Titler som Socialist, Arbeider og Tigger røper tydelig det sosiale aspekt som snart skulle bli vanlig i norsk maleri. På grunn av sviktende helbred flyttet L. i 1916 til Lillehammer. Han hadde nå helt forlatt grafikken, og det var maler han hadde tenkt å bli. Et Paris-opphold i 1919 sammen med Einar Sandberg var ikke særlig vellykket. I 1920 reiste han på ny til Paris, og ble der elev av Othon Friesz. Her traff han Dagfin Werenskiold, som hadde oppdaget Antoine Bourdelle og overtalte L. til å bli dennes elev. Hos Bourdelle fant L. seg selv som kunstner og det i den grad at han bokstavelig talt ble billedhugger i løpet av en dag. "Med leiren i hånden ble han et helt annet menneske", sa Werenskiold. Hos Bourdelle lærte han å bruke kniv i stedet for tommelfingeren som ellers var billedhuggerens fornemste verktøy. Med kniven bygget han opp figuren i små klare forskyvninger i planene. Overflaten ble uflidd på denne måten, men det spilte mindre rolle. Hovedsaken var at figuren fikk et indre liv som bestemte formen. I 1922 ble L. elev av Rasmussen på Kunstakademiet og læreren så med en gang L.s begavelse. Han var ikke bare dyktig, han hadde også dannet seg klare begreper om skulptur og vikarierte av og til for professoren. Mens Rasmussen brukte kunsthistorien som undervisningsmateriale og eksempel, henviste L. elevene til studiet av livet selv. Vinteren 1923 var han hjemme på Lillehammer, og modellerte her hodet av Tårnpeter, en gammel bygdeoriginal som han likte å tegne, og som han flittig benyttet som modell. Portrettbysten ble et foreløpig resultat.
I 1925 fikk L. Conrad Mohrs stipendium - uten noen gang å ha vist sine ferdigheter som billedhugger, og reiste til utlandet. I Paris studerte han Auguste Rodin, og det sies at han valfartet til Meudon for om mulig å finne rester av mesterens kunst i skraphaugen utenfor atelieret. Etter hjemkomsten modellerte han igjen Tårnpeter, denne gangen i full størrelse. Den er sterkt Rodin-påvirket, men like fullt selvstendig i sin oppfatning, og løsningen av det formale problem er L.s egen. Det ligger både humor og tragedie i denne skikkelsen, barbent og inntilbens med armene bedende foran brystet. I Paris møtte L. en russisk flyktning som han modellerte, og dette ble nok hans mest fullkomne portrettbyste (Russerinnen, 1926, Nasjonalgalleriet, Oslo). Det edle ansiktet, preget av sykdom og elendighet har fått sitt gripende uttrykk gjennom en ytterst streng og fast form, hvor bare ganske små forskyvninger i planene og små skjevheter gir hodet liv. Her er også den ellers noe uflidde overflate mer finpusset enn vanlig. Det største arbeide fra Paris-tiden er Slaven, en legemsstor mannsakt sittende tett sammenkrøpet. Også denne er tydelig Rodin-påvirket, og i sin patetiske stilling virker den kan hende en smule utstudert, men med kraft og skulpturalt liv. Modellen var en arbeidsløs sirkusartist med kraftig og muskuløs kropp, og det var denne L. ville gjenskape i sin egen dramatiske form. Etter hjemkomsten fra Paris gikk L. løs på det som skulle bli hans hovedverk, statuen av kjøpmann Ludvig Wiese, Lillehammers store mann i forrige århundre, byens grunnlegger. Monumentet var et bestillingsverk, det eneste han noen gang fikk, av Lillehammer kommune, og statuen skulle stå ferdig til byens hundreårsjubileum, sommeren 1927. L. var på det tidspunkt så syk at han måtte ha praktisk hjelp til alt tungt arbeide, og likevel slet han seg fram gjennom alle vanskeligheter og skapte et av hovedmonumentene i norsk skulptur. Her har han skildret kraft og viljestyrke. Wiese-monumentet er et praktfullt eksempel på kontroll over massenes eksplosive kraft. L. arbeidet her faktisk om kapp med døden, og monumentet ble avduket til avtalt tid. Wiese-statuen i gips var også hovedverket på den utstilling som L. fikk arrangert i Kunstnerforbundet høsten 1927, en utstilling som ble en stor seier for L. Nasjonalgalleriet kjøpte både Russerinnen og det fornøyelige portretthodet av Einar Fagstad. Både Dyre Vaa og Dagfin Werenskiold oppfordret Nasjonalgalleriet til å kjøpe en avstøpning av Wiese-monumentet, men forslaget falt mot Rasmussens og Thiis' stemmer. Først i 1960 ble Tårnpeter innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Foruten skulpturer har L. etterlatt seg en mengde tegninger i blyant, kull og rødkritt, særlig akttegninger av unge kvinner, ballettdanserinner og sirkusartister. Hans tegninger, som er av meget høy kvalitet, forteller om et sikkert blikk og suverent håndlag i karakterskildring og plastisk utforming.
