E. fikk den første kunstneriske opplæring av sin far og stilte ut første gang som 12-åring. Sin voksne debut hadde han i Unge Kunstneres Samfunn i 1971. Her viste han småskulpturer, grafikk og maleri, teknikker som han har arbeidet med fram til i dag. Et hovedtema i E.s kunst er motsetningene mellom menneske og teknologi. Han skildrer fremmedgjøring som til slutt ender i angst eller sinnslidelse. Enkelte av E.s menneskeskikkelser er fremstilt med humor og ironi. Dette gjelder særlig småskulpturene, som oftest laget av ståltråd og satt sammen til grupper med et anekdotisk tema. I grafikken tar E. etter hvert opp kjønnsroller. Han skildrer erotikk, men også maktkamp og kontaktløshet mellom kjønnene. Fra midten av 1970-årene har E. hatt en klar politisk profil. Dette kommer særlig fram i en serie malerier som omhandler det borgerlige samfunns maktmennesker, deres konformitet og følelseskulde. E. har også malt rene landskapsbilder, som regel med sjømotiv. I 1978 laget han en grafikkserie Drømmen, Dansen og Virkeligheten, som han har skrevet dikt til, utgitt på Bokklubben Nye Bøker. Denne serien har dannet utgangspunkt for dramatisering i dans.
Uansett teknikk arbeider E. i et moderat figurativt formspråk. Hans stankelbeinsaktige og til dels karikerte mennesker er svært uttrykksfulle. De kan minne om Alberto Giacometti og Francis Bacon, særlig gjelder dette skulpturene. Sammensettingen av personer og miljø kan gi en surrealistisk undertone. Motivene er som regel presist formulert og vitner om et personlig engasjement som etterlater liten tvil om kunstnerens budskap.