S. vokste opp i Buenos Aires. Sin første skulpturundervisning fikk han hos spanjolene Bartholomé Tasso og Urbici Solér i 1927–29. Den siste var en streng lærer som nådeløst rev ned det han ikke anså som god skulptur. I 1930 reiste S. til Europa og besøkte Italia og Berlin før han kom til Oslo og begynte på Kunstakademiet under Wilhelm Rasmussen. Med sin kosmopolitiske bakgrunn og sterke personlighet markerte S. seg tidlig blant sine medelever. I 1933 leide S. atelier i Paris. Her studerte han klassisk skulptur og var særlig opptatt av Rodin. Samme år debuterte han på Høstutstillingen og vant 3. premie i konkurransen om Ankerbroens utsmykking. Han fikk flere gode plasseringer i skulpturkonkurranser, bl.a. to premierte utkast i Landsorganisasjonens konkurranse i 1937 om Arbeiderbevegelsens monument på Youngstorget, Oslo. To år senere fikk han et endelig utkast godkjent, men skulpturen ble ikke utført. Først flere år etter krigen ble denne ideen igjen tatt opp, og da i en helt annen form. I 1939 vant S. konkurransen om Thorleif Haug-monumentet, Drammen (bronse 1941/42, avduket 1946), landets første monument over en idrettsutøver. Figuren er fremstilt stående, iført omfangsrike sportsklær med ski og staver i hendene, klar til fysisk utfoldelse.
S. evne til god personkarakteristikk kommer klart til syne i hans portretter. Pike fra Risør (bronse 1938, Nasjonalgalleriet, Oslo) er et sjarmerende arbeid med spontant preg, mens portrettet av Alfred Seland (bronse 1938, Haugesund Billedgalleri) har en forenklet uttrykksform med faste trekk av nesten ornamental karakter. Bysten av Rolf Stenersen (bronse 1941, privat eie) er avslørende realistisk, uten skjønnhet, men med kraft og styrke bak de oppsvulmede trekkene. I 1941 karakteriserte S. seg som "naturalist – innbitt og forbanna naturalist", en programerklæring han har holdt fast ved gjennom hele sitt kunstnerlige virke. For S. gir naturen i sin foranderlighet stadig nye utfordringer. Han ser mennesket som et objekt med endeløse variasjonsmuligheter der formen er gitt av spillet mellom muskler og skjelett. Hans naturalisme kan grense til det fanatiske, men er gjennomført med konsekvens. Sittende atlet (bronse 1941, Nasjonalgalleriet) viser med hvilken overlegen dyktighet S. fremstiller menneskekroppen. Figuren sitter avslappet fremoverbøyd med hodet støttet mot den ene hånden. Kroppen er i ro, men likevel spiller musklene under huden og gir skulpturen potensiell energi. I Sammenkrøket kvinne (bronse 1945, Kristiansand) er leggmusklene presset flate mot lårene mens tærne krøker seg rundt plinten og ryggen blir strukket lang i det hun slår armene rundt bena. Skulpturen er ikke bærer av et emosjonelt innhold, men en inntrengende studie i den menneskelige anatomi. Til denne gruppe arbeider hører også Mann som drikker (bronse 1960, Kronprinsesse Märthas plass); igjen en naken, sammenhuket, fremoverbøyd skikkelse sitrende av konsentrert energi i det munnen møter kanten av skålen. Denne sluttede form eksponerer samtidig kroppens konstruksjon og musklene under hudens stramme skinn. S.'større arbeider er hovedsakelig i bronse, men han har også utført arbeider i granitt som Familien (1943/44) i Halden, en mer stilisert gruppe der blokkvirkningen kommer godt fram. Etter 1945 utførte S. flere krigsmonumenter, bl.a. Monument over de falne (bronse 1948) i Sarpsborg, der en naken mannsfigur hviler på lit de parade, og Krigsmonument (bronse ca. 1952) ved Ris kirke, Oslo. Monumentet over Kong Haakon (bronse 1950) i Kristiansand, har en sterk symbolverdi gitt av selve formen. Kongens lange skikkelse er gjort enda lenger, han står rank mot vinden med det ene ben skutt fram. Arbeidet har monumentalitet og er samtidig et treffende portrett. S. bygde videre på samme idé i sitt konkurranseutkast til kongemonument i Oslo kalt "Pilar" (1967), der kongen står verdig med hendene samlet i rolig andektighet. Utkastet fikk tredjepremie, men ble innkjøpt av Tromsø kommune og oppført i Rådhusparken (bronse 1969) . S. fungerte som lærer ved Det illegale akademi under 2. verdenskrig, og da professoratet i skulptur ved Kunstakademiet ble utlyst i 1946, var han en av tre søkere. Grunnet konflikt mellom Bildende Kunstneres Styre og Norsk Billedhuggerforening ble det avholdt en konkurranseutstilling i Kunstnernes Hus. Resultatet var at S. i 1947 ble utnevnt til professor.
S.' arbeidsskulpturer foran Oslo rådhus (bronse 1951–60) er i sin sosialrealistiske form en videreføring av Charles Meuniers og Jules Dalous arbeiderskildringer. De seks figurene er detaljert gjennomarbeidet og representerer forskjellige yrkesgrupper. Steinbryteren (1960) har størst individualitet. Den voluminøse, nesten grotesk realistiske skikkelsen støtter spettet mot bakken og hviler den andre hånden mot hoften i et nesten utfordrende uttrykk. Skulpturene var planlagt for Rådhushallen, og den nåværende plassering på Rådhustrappen fungerer dårlig sammen med arkitekturen. I samme gruppe av heroiserende skulptur hører monumentet over Arbeiderbevegelsens pionerer (bronse 1955, avduket 1958) foran Folkets Hus, Oslo. Den monumentale skulpturen fremstiller en sleggebærer og er en videreføring av ideen fra før krigen om et Arbeiderbevegelsens monument. S. omarbeidet totalt sine opprinnelige utkast og i sin nye form er monumentet blitt et idealisert bilde av arbeideren på marsj fremover. Plasseringen i ytterkanten av Youngstorget gjør at monumentet virker mindre dominerende, til tross for dimensjonene (nesten 6 meter). Med sin interesse for det individuelle lykkes S. ikke alltid i sine arbeiderfremstillinger. Den store produksjonen av portrettbyster viser S.' evne til fordypning i modellens fysiognomi og å la objektets karakter bestemme stilbilde og overflatebehandling. Bysten av Ingeborg Storm, kunstnerens hustru (bronse 1955, Nasjonalgalleriet) er et renessanseinspirert arbeid, stramt formet og inntrengende i karakteristikken. Hodet av professor H.P. L'Orange (bronse 1960, Det Norske institutt i Roma), minner i sitt uttrykk om et romersk keiserportrett. Flere av S.' arbeider er av mer impresjonistisk karakter, som bysten av Claes Gill (bronse 1973, Nasjonalgalleriet), der ansiktet får liv gjennom lys og skyggevirkninger. S. har gjennomført en rekke gode arbeider i mindre format. Ridende jockey (bronse 1958, Norges idrettshøgskole) fanger selve bevegelsen og Ung pike (bronse 1974, Nasjonalgalleriet) er en av mange studier av den kvinnelige anatomi. Liggende løvinne (bronse 1970, Nasjonalgalleriet) fremstiller kattedyret som en genial konstruksjon av skjelett og muskler i doven bevegelse.
S. har også markert seg som tegner og grafiker med stor variasjon i motiv og teknikk. Han har utstilt minutiøse strektegninger av flaggermus og fuglevinger, raske skisser og rødkrittegninger av eksotiske dyr fra Europas dyreparker og romantiske naturstudier i penn og lavering. Begeistringen for de gamle mestere slår ofte igjennom, som i illustrasjonene til Benvenuto Cellinis selvbiografi (1946), der renessansepreget faller heldig sammen med bokens emne. S. har utført Norges myntserie fra 1958 og en rekke medaljer av fremragende kvalitet, bl.a. de av Direktør Anders Sandvig (1942) og Direktør Jens Thiis (1951) i Museumsforbundets serie. S. var professor ved Kunstakademiet fra 1947 til -80, lenger enn noen annen og med ansvaret for den høyere skulpturutdannelse i landet. Han var en nesten fanatisk forkjemper for et naturalistisk program og fastholdt for elevene et anatomisk inntrengende akt- og portrettstudium. Hans omfattende anatomiske kunnskaper og samhørighet med fortidens mestere ble entusiastisk formidlet og gav hans elever et solid naturalistisk fundament. Etter hvert medførte imidlertid hans steilt naturalistiske kunstsyn og fornektelse av modernismens ytringer konflikter med mange elever. Under nyrealismen fikk S.' pedagogiske prinsipper ny aktualitet.
