maler, grafiker og billedhugger

Paul René Gauguin

Faktaboks

Født
27. januar 1911
Fødested
København
Død
14. februar 1976
Dødssted
Spania

G. ble født i København av dansk far og norsk mor. Hans farfar var den dansk-gifte franske impresjonisten Paul Gauguin. Fra 4-årsalderen bodde G. i Norge, hvor han fikk sine første skoleår i Oslo og sine sommeropplevelser på Sørlandet. 14 år gammel ble han sendt til Frankrike, først på landsbyskole i Provence, deretter til Lycée Corneille i Rouen hvor han tok artium. Etter en kort tid som journalist og korrekturleser i Dagbladet, drog han pr. sykkel nedover i Europa hvor han forgjeves søkte arbeide. I 1932 gikk turen igjen sørover med Spania som mål. Her slo han seg ned på Ibiza, hvor han ble boende nesten 3 år. Han levde fra hånd til munn, fisket, dykket, fanget levende, sjelden fisk til Hagenbeck dyrehage, Hamburg, malte krukker og vaser til turistene og skar navnetrekk til skuter på treplanker.

Arven som navnet la på ham, hadde skapt motstand i ham, og han unngikk kunstskoler og akademier. Likevel begynte han å male i Barcelona og fortsatte i Paris. En tid arbeidet han sammen med Picasso på hans pottemakeri. Hans første arbeider ble vist på Høstutstillingen i 1936. G. deltok i den spanske borgerkrigen som reporter. Han var også med i krigen i Norge, både som soldat og som motstandsmann. G. hadde et utpreget språktalent og oversatte betydelige forfattere til norsk. Fra 1939 til 1945 var han teatermaler ved Unge Trøndelag Teater. Han utførte også teaterdekorasjoner for Det Kongelige Teater i København, for Nationalteatret i Oslo og for Deutsche Schauspielhaus i Hamburg. Han både oversatte og dramatiserte "Et forargelsens hus" for Folketeatret i Oslo. I flere år hadde G. fast bopel i Tessebølle på Sjælland hvor han innredet et verksted. Før han døde under en reise i Spania i 1976, fant han enda et lødig uttrykk for sin kunstnerånd i dikt, som ble utgitt posthumt i 1977.

Sine første tresnitt skar G. under oppholdet på Ibiza i 1936. Hele livet skulle han fabulere over de synsinntrykk som han mottok i Sør-Frankrike og på Balearene, over og under havflaten. Fuglen, fisken og innsektet, ofte i selsomme blandingsformer, blir tegn fra en annen verden. Den billed-magiske evnen blir alltid kjernen i hans kunst.

G.s politiske og sosiale engasjement kommer tydeligst fram i Barcelona, 1937, et stramt komponert bilde med streng fargeharmoni. Dette engasjement fremtrer senere mer kryptisk og tvetydig, som i Den gamle Bøygen før morgen (1949), som minner om japanske tresnitt. Spranget fra dette bildet til senere bilders muntre linjespill er stort. Først ti år etter hjemkomsten fra Spania går G. for alvor inn for grafikken. Han ble en nyskaper på fargetresnittets område, og skapte nye metoder og kombinasjoner som gir større variasjon i billedflaten. Han utnytter sitt tekniske mesterskap i den grad at han kan beskyldes for overdrevent artisteri. I hans beste bilder er et ekte og personlig kunstnerisk engasjement tilstede, som i Havhest (1949, Nasjonalgalleriet, Oslo) og det humoristisk-ironiske Pøbbel med den forfinede fargen fra samme år. G.s reise til Hellas i 1956 gav ham en dyp inspirasjon og en utvidet motivkrets. Vi ser i de greske raderingene en klassisk enkelhet som hos Sigurd Winge, men uten hans strenghet i linjeføringen. Også her har G. en høyt oppdrevet teknikk, ofte en blanding av strek, koldnål og sukkerakvatint. Piken fra Samos, Fra Athen og Steinbærerskene, alle fra 1958, er følsomme som dekorasjonene på greske vaser. Fra 1958 er også Nordenvinden som i villskap minner om Goya, Fikentre som bringer persiske miniatyrer i tankene, og Geitemåne hvor G. slipper det dionysiske til i den grasiøse, bukoliske nattescenen med de tre dansende geitene. I 1960-årene abstraherte G. sine erindringsbilder i collager og i jernskulptur. Han benyttet bygningsplater med den ru siden ut, og monterte på disse delvis oksyderte og fargelagte materialer som kobber, messing- og tinnplater, filler, knapper m.m. Eller han skrapte motivet ut på en monokromt malt sementflate, eller senket hovedformen ned i billedflaten. Sardisk landskap er laget med strie, treplater, pensler og farge. Noen av bildene gir assosiasjoner til Braque, noen til Klee og Miró. Endel bilder i ganske lite format har en smykkelignende effekt. Jernskulpturene viser slektskap med Robert Jacobsen. De er oftest laget av sammensveisete jernbiter, kombinert med blankpolerte stålflater som i Klangfugl. Geometriske elementer danner rytmiske komposisjoner med bevegelse og liv. I en senere periode vendte G. tilbake til grafikken, denne gang til serigrafier. Formspråket ble ornamentalt og abstrakt, og kan minne om fransk kubisme. Fargeforskyvninger og stoffvirkninger spiller mot et nytt innslag, nemlig metallfolie pålagt etter trykning, og noen blad senere overtrykket i høy trykkpresse. Ofte er de bearbeidet videre med pålagte metallplater, en innviklet prosess utarbeidet av G. selv. Silketrykket gir kompakte fargeflater, lukkede, sterke områder. Blått, sort, oker og brunt møter vi i i motiver som Urfisk, Matulk, Havfrue og Marine.

G.s ungdomsideal var van Gogh, senere ble det Braque og Max Ernst. Sansen for den gjennomtenkte komposisjon tiltrakk ham nok hos Braque, mens han delte spennvidden i fantasi med surrealisten Ernst. G. hadde ingen redsel for eklektisisme. Som Askeladden brukte han smått og stort og omformet det etter sitt eget rike sinn.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg