E. begynte tidlig å arbeide på et gipsverksted i Stavanger og fikk sin første skulptur-undervisning i hjembygden av S. Kyllingstad. Etter oppholdet i Oslo 1931–33 med lærere som W. Rasmussen og T. Alvsåker bosatte han seg i Stavanger til 1946, da han flyttet til Oslo. E. debuterte allerede i 1932 på Høstutstillingen med Jentehode, og portrettet kom alltid til å stå sentralt i hans produksjon, enten som byste eller statue. Han ble tidlig en flittig deltager i konkurranser om monumenter og vant 1935 2. premie i Holberg-konkurransen i Oslo. En byste av Lars Hertervig (1938), senere ødelagt, bygger på eldre profet-typer, mens bysten av Anders Hovden fra samme år forener naturstudiet med en monumentalt forenklet naturalistisk form. Den kraftfulle bysten av fabrikkeier O.G. Kverneland bekrefter kunstnerens sans for den karakterfulle fysiognomi. I slutten av 30-årene og under krigen modellerte E. videre en rekke byster av personer fra Stavangerkanten, f.eks. boktrykker J.J. Dreyer (1936) og overlege P.K. Pedersen (1940), og denne del av hans virksomhet kulminerte i portrettstatuer av Sigval Bergesen (bronse, 1953), hvor den lille, tette skikkelsen i pels er på marsj fremover, og av Christian Bjelland (bronse, 1956) og Sigvald Bergesen d.y. (bronse, 1966).
Etter krigen vant E. konkurransen om krigsmonument for Stavanger med en bronsegruppe av mannen, kvinnen og barnet. Minnesmerket over Egersunds falne viser en helt annen løsning, idet fire figurer i naturlig størrelse er hugget inn i relieff i den veldige granittblokk. Han utførte også krigsmonumenter for Flekkefjord, Skudesneshavn og Lista. I begynnelsen av 1950-årene ble E. regelmessig premiert i de mange konkurranser om monumenter uten tilknytning til krigen, men statuen av skuespilleren Egil Eide for Haugesund ble modellert etter direkte oppdrag. I motsetning til Brynjulf Bergsliens Johannes Brun og Per Ungs Johanne Dybwad er skuespilleren fremstilt i en rolle, kostymert og agerende som dr. Stockmann, uten at Eide selv forsvinner i folkefienden; teatergesten er gitt med strengt måtehold (bronse, 1953). I 1958 dominerte han helt konkurransen om monument over Henrik Wergeland på Eidsvoll, idet han vant 1. premie, en av de to 2. premiene og fikk innkjøpt sitt tredje utkast. Mens 2. premieutkastet hadde dikteren på hesteryggen med bakoverlent hode som i Erik Werenskiolds litografi, viser det seirende utkast den purunge dikter i lett antrekk, kappen over venstre arm balanserer den fremstrakte høyre hånd med en liten fugl. Symbolikken er diskret, og hovedvekten blir lagt på bevegelsen i den slanke skikkelse, som suggererer dikterens urolige sinn. Denne dempede patos representerer noe nytt i E.s skulptur, men kunstneren fant at utkastets intime karakter ikke uten videre kunne overføres til den 4 m høye statue. Figuren fikk en større plastisk tyngde, og det momentane i uttrykket ble erstattet med en mer varig monumentalitet. Statuen av Henrik Wergeland er E.s hovedverk, som markerer sin selvstendighet overfor Bergsliens og Vigelands monumenter uten å bryte sammenhengen med dem.
Samtidig med utkastene til monumentene og modelleringen av statuene har E. utført byster av høyst varierende karakter, fra Fartein Valens forfinede, lett sitrende trekk (1951) til Sonny Listons skremmende fysiske potens (1963). I bystene viser også billedhuggeren sin interesse for steinen som materiale, et barnehode med spente, svulmende former er hugget direkte i marmoret (1950, Nasjonalgalleriet), og det samme skjer i kvinnebysten Rita (1956). Unntaksvis brukes direkte hugging i hårde steinsorter som Bergan-syenitt, men bronsen er og blir hans favoritt-materiale. I bronse er også hans senere statuer, som monumentet over Haakon 7 avduket 1972 i Fana ved Bergen og utviklet av ett av hans to honorerte utkast ved konkurransen om kongemonument i Oslo 1967. E. lar Haakon 7 stå strengt frontalt iført marineuniform med kikkert om halsen, under den tradisjonelle flagrende kappe. Skikkelsens bevisste tørrhet distanserer monumentet fra den heroiserende patos i andre samtidige kongestatuer. Rallaren Kalle, som ble modellert 1975 etter hans honorerte utkast fra konkurransen i 1953 om rallarmonument for Rjukan, er naturlig nok frodigere i karakteristikken, med bibehold av full statuarisk likevekt. En variant der sleggen er byttet ut med spettet ble utført i 1978 (Nore kraftverk, Rødberg).
I noen skulpturer fra friluft gir E. genremotiver monumental holdning, uten å oppgi naturligheten: Gutten med hjulet utenfor Øglænd fabrikker, Sandnes (1964), Gutten med sildeknippet i Haugesund (1969) og Gutt og ponni i Stavanger (1975), alle i bronse. De bekrefter at hans naturalistiske grunnholdning er uforandret fra debuten. Hans eneste streiftog i det nonfigurative er utkastet i konkurransen om utsmykning av Joh. Svendsens plass foran Konserthuset i Oslo i form av en stemmegaffel (1978).
