R. var landets første utdannede sivilingeniør spesialisert på området "vannbygningskunst". Da han kom tilbake til Norge i 1843 etter avsluttende studier på kontinentet, var fremveksten av moderne industrivirksomhet begynt her i landet. R. slo seg ned i hovedstaden og ble medeier i Bentse Brugs papirfabrik og Nydalens spinneri. Fra 1861-96 var han direktør for Statens Havnevesen.
R. ledet oppførelsen av Nydalens spinneri (1845-47) og Bentse Brugs papirfabrik bygde han helt om i 1851. I disse to byggeprosjekter, der han arbeidet både som ingeniør og arkitekt, valgte han å bruke en tradisjonell og kjent bygningstype som nærmest kan føres tilbake til herregårdsarkitekturen. Prosjekteringen for den nye industriens bygninger forutsatte kunnskaper både i bygningsteknologi og maskinteknologi. I tillegg var R. ansvarlig for fasadens stilutforming. Hjula Veveri (1855) og gjenoppbyggingen av Nedre Vøien Spinneri (1860) etter brannødeleggelse, er vellykkede eksempler på hvordan han forente kunnskaper fra forskjellige fagområder. Han tok her i bruk bygningstyper av engelsk opprinnelse og hentet stilforbildene fra Tyskland, nærmere bestemt Hannover-skolen. Radikalt nytt var den omfattende bruk av jern. Trebjelkelaget bæres av støpejernsøyler, prefabrikerte byggeelementer importert fra England. Fabrikkanleggene tilhørte tidens mest avanserte bygg med hensyn til teknisk presisjonsarbeide. På grunn av det bærende systemet ble det mulig å åpne veggene med store vindusåpninger slik at lysinntaket kunne bli maksimalt, og arbeidslyset best mulig. Som direktør for Statens Havnevesen 1861-96, kom R. til å utforme havneanlegg langs hele Norges kyst.
