Etter en tid som assistent hos Schak Bull og Einar Oscar Schou i Bergen, opprettet L. egen praksis i Bergen i 1910. Fra 1911 - 14 var han også lærer ved Bergens kunsthåndverkskole. L. har hatt mange og betydelige byggeoppgaver i Bergen, byens omegn og på Vestlandet for øvrig. Også i Trøndelag og på Østlandet har han utført byggeoppdrag. Han har dessuten tegnet et rådhus nær Péronne i Frankrike og utført interiørene i Den norske sjømannskirke i Hamburg. Mange av L.s bygg fikk rosende omtale i samtiden og han er blitt tildelt flere norske og internasjonale priser for sine arbeider.
Hans utvikling som arkitekt fulgte hovedstrømningen i norsk arkitektur, men bak dette lå hele tiden de bergenske og vestnorske byggetradisjoner. Dette gjelder bygningenes hovedform, detalj- og materialbehandling, så vel som håndverksmessig utførelse. Han står følgelig som en av de fremste representanter for den særegne Bergens-stil, som bygger på og viderefører den lokale byggeskikk. I sine første bygg hentet han dekorative detaljer fra den bergenske utforming av rokokko, Louis XVI og empire; senere har også den bymessige bebyggelse i mur fra renessanse og barokk samt baroniet i Rosendal vært brukt som inspirasjonskilde. Fra 30-årene gjorde funksjonalismen seg også gjeldende, men bare sjelden og når særskilte oppgaver krevde det ble de gamle byggetradisjoner tilsidesatt, som f.eks. i Forum kino på Kronstad og Bergens Kunstforenings bygg ved Lille Lungegårdsvann. L.s bygninger viser hvordan vestnorsk natur kan utnyttes i et samspill mellom bygning og terreng. Han gjorde sjelden større inngrep i det naturlige miljø. Ved siden av forståelsen for byggetradisjoner, natur og miljø, er det den omhyggelige bearbeidelse av det enkelte prosjekt, fra helheten og ned til minste detalj, som gjør flere av hans arbeider til byggekunst. Materialene var omhyggelig utvalgt og den håndverksmessige utførelse av høy kvalitet. De dekorative elementer var, i tråd med bergenske byggetradisjoner, konsentrert omkring inngangsdør, vinduer og hovedgesims.
Blant L.s første arbeider i Bergen var Amelns hus på Kalfaret (1914). Hovedform, proporsjoner og detaljer viser nær tilknytning til forbildene, Bergens-arkitektur fra 1700- og 1800-tallet. Storhaugen på Paradis (1922), et større villa-anlegg fra høykonjunkturen, viser at utgangspunktet her har vært den bergenske murbebyggelse fra renessanse og barokk og dessuten baroniet i Rosendal. Det som fram for alt skiller dette anlegg fra tilsvarende samtidige, er hvordan terrenget har vært medvirkende i utformingen av bygget. Det samme kan også sies om Storetveit kirke (1930), hvor norske steinkirker fra middelalderen har vært brukt som inspirasjonskilde. Rasmus Meyers Samlinger ved Lille Lungegårdsvann (1924) er et av L.s mest omtalte og anerkjente bygg. Det er også karakteristisk for hans omhyggelige valg av materialer og utforming av dekorative detaljer. Mot en pusset fasade er satt klebersteins utsmykning konsentrert om vindus- og portalomramming. Sokkel og gesims er likeledes av kleber, mens taket har røde pannesteiner og takrytter er tekket med kobber. Hoveddøren er kobberbeslått med bl.a. forgylte messingstjerner og bronsebeslag. Vestibylen har krysshvelv båret av søyler med rikt utskårne klebersteinskapiteler, mens renessansesalen har kasettetak og furugulv med plankene lagt i regelmessige mønstre. Lille Kalfaret, Kalfarvn. 48 (1919) og skolebygget og internatet ved den gamle gården Store Minde, viser to forskjellige oppfatninger når det gjelder å knytte sammen gammelt og nytt. På Kalfaret ble det gamle lystgårdsanlegget revet og erstattet med et nybygg som i form og utførelse kopierte det gamle, men var utformet som en tidsmessig bolig, beslektet med flere av prestegårdene han bygde. På Store Minde ble imidlertid den gamle hovedbygningen stående, og nye bygninger med motiver og detaljer inspirert av den gamle, ble tilføyd anlegget. Mohnegaarden på Paradis kan stå som eksempel på L.s senere villaer, hvor den lokale byggetradisjon er tilpasset funksjonalismens krav til enkelhet og saklighet.