Etter endt utdannelse var S. arkitektassistent hos Magnus Poulsson, hos Kr. Biong og hos Berner & Berner. Han hadde egen praksis fra 1924. I perioden 1930–34 var han sekretær og utstillingsarrangør for foreningen Brukskunst, og fra 1946 var han distriktsarkitekt i Møre og Romsdal. En rekke oppdrag utførte han sammen med Eivind Moestue, og noen av hovedverkene i norsk funksjonalistisk arkitektur er resultater av dette samarbeidet.
Ingeniørenes Hus, Oslo (1928–32) er blant de tidligste eksempler på funksjonalistisk arkitektur i Norge, og markerer et klart brudd med den stiletterlignende arkitekturtradisjonen. Bygget er oppført i pusset betong i en enkel kubisk hovedform med flatt tak. Veggene er malt lyst røde. Vindusåpningene er uten dekorative omramninger og karakteriserer de innenforliggende rommene: horisontale vindusbånd for kontoretasjene, vertikale bånd for trappehallen og store flater for forsamlingsrommene. Vinduene danner effektfulle linjer i et spill mellom glass- og betongflater. Bruken av armert betong gav muligheter til å bygge en rekke etasjer på toppen av store saler, Et lignende formspråk har Ingierstrand bad og restaurant (1933–34) som er et av funksjonalismens hovedverk. Ved konkurransen om utkast til Nidaros domkirkes vestfront og hovedtårn (1929) foreslo S. en løsning med enkle, glatte flater på de øvre partier av vestfronten der en ikke har holdepunkter for rekonstruksjon, en løsning som tok opp i seg ideene fra Olaf Nordhagens "Eposutkast" fra 1914. S. tegnet en rekke innredninger og paviljonger for Norge ved verdensutstillinger i mellomkrigstiden. Norges paviljong på Verdensutstillingen i Brüssel (1935) bestod i hovedsak av en forsamlingssal påsatt en "glasskasse" foran, der bakveggen med illustrasjoner fra norsk sportsliv var effektfullt belyst. I samarbeid med Knut Knutsen og Arne Korsmo bygde S. også Norges paviljong ved Verdensutstillingen i Paris (1937), der inngangen var effektfullt flankert av to parallelle, høye veggskiver.
