F. ville opprinnelig bli maler. Som 17-åring avbrøt han plutselig skolegangen i Hamar og drog et halvt år til sjøs. Etter farens ønske tok han så artium og ett år på Krigsskolen før han i 1928 gikk inn på både frihåndstegning- og moddellerklassen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. I 1929 foretok han studiereiser til Italia og Frankrike, og først da ble han klar over at det var billedhugger han skulle bli. To år på Statens Kunstakademi, Oslo 1930–32, det siste året under prof. Wilhelm Rasmussen, avsluttet læreårene.
I 1931 debuterte han på Høstutstillingen med en byste av Otto Sinding, og videre i 30-årene laget han en rekke portrettbyster og relieffer for hjemfylket Hedmark: bysten av morfaren, "Østerdalskongen" Tollef Kilde på Rena, relieffet av dr. Olav Sopp på Hamar kirkegård, portrettet av folkehøyskolepioneren Olaus Arvesen på Sagatun Folkehøyskole ved Hamar, minnesteinen over Hanna Winsnes på Vang kirkegård og bysten av pastor Ole Eger på Hamar. Portrettene fra denne tiden bærer alle preg av en naturalistisk, litt skolemessig stil. I motsetning til flere av sine samtidige søkte han imidlertid ikke sin inspirasjon hos Charles Despiau, Aristide Maillol og Emile Antoine Bourdelle, men fant i de følgende år tilsynelatende uanstrengt fram til sin egen sagaknappe, stiliserte form.
I konkurransen om Borregaard-monumentet i 1935 ble hans arbeid innkjøpt, og i 1938 ble han nr. 2 i konkurransen om hovedgruppen ved utsmykningen av Oslo Rådhus, med utkastet Byen og havet. F.s virkelige gjennombrudd kom i 1941 da en enstemmig jury samlet seg om hans utkast By og land i konkurransen om fonteneanlegget ved rådhuset i Haugesund. Fontenen var ferdig i 1949. Anlegget bygger seg opp i faste, avstemte flater, fra det store hovedbassenget til det åttekantete midtpartiet som krones av en frigjort skute under fulle seil, symbolet på drømmen og eventyret. Lyset og vannet gir skiftende spill over den rødlige granitten. Midtpartiets klare, enkle og lettfattelige relieffer og hovedbassengets få og stiliserte sjølivs-symboler underbygger og fremhever hele anleggets rolige rytme.
I begynnelsen av 1940-årene arbeidet F. med utkastene til brønnen på østsiden av Oslo Rådhus, og Nasjonalgalleriets Fiskeren i bronse er et av disse. Brønnanleggets fisker står som frittstående skulptur i granitt med ryggen mot veggen, og over hodet kretser fire måker i relieff. Anlegget glir fint avstemt inn i den arkitektoniske helhet. Det er ingen heroisert fisker F. har laget. Mannen står godt plantet på sine ben i den svære oljebuksen, og de hengende armene med store never har et fast grep i fiskegarnet. Figuren har hatt betydning for Kåre Oruds Fisker (1959) og Trygve Dammens Skårungen (1965). Norges Bank brukte dessuten figuren og to av måkene på de norske tikronesedlene fra 1972.
I 1947 ble F.s minnesmerke for de falne i siste verdenskrig avduket på Hamar. På den firkantete stenen synker en ung mann motvillig i kne med løftet hode. Monumentet over Flyvåpenets falne ble reist i granitt i 1954 på Akershus festning i Oslo. Den firkantete blokken har stilisert dekor-relieff.
Andre arbeider av F. i Oslo er det muntre og fargerike keramikkrelieffet i vestibylen til Norsk Bykredittsforenings bygning på Drammensveien, laget sammen med Alf-Jørgen Aas og Jens von der Lippe i 1947. Det dekorative bronsegitter i foajeen i Grand Hotell er fra 1948. De stiliserte tegn fra dyrekretsen i fargelagt, drevet kobber til det astronomiske ur mot borggården i Oslo Rådhus er fra 1950. I 1952 ble gallionsfiguren til M/S Berwick laget for Fred. Olsen Line. Samme år vant han sammen med Ørnulf Bast og Joseph Grimeland en internasjonal konkurranse om monumentet over den ukjente politiske fange. F.s utkast bar mottoet Granitt og ble utstilt i London 1953. Den knelende unge mannen med lenke rundt hoftene er påvirket av Michelangelos Slave. Statuetten av kong Haakon fra 1952 og det enkle relieffet på Sjømennenes hus i 1956 hører også til rekken av Oslo-arbeider.
Granitt-statuen av Berger Langmoen (Brumunddal 1956) i lang frakk på en høy sokkel, er glatthugd og kubisk i formen og virker samlet og monumental som en bautastein. Bysten av Hulda Garborg (1966), i Strandgt. på Hamar er til gjengjeld detaljrik og beskrivende. Et større arbeide fra de senere år er relieffet Norge på fondveggen i trappehallen i Stortinget (ferdig høsten 1966). Det viser enkle figurer i lyst tre mot den gule teglsteinsveggen.
I 1974 viste Galleri Tanum ti av hans arbeider, alle hentet fra fiske- og sjøliv: fiskere i bronse, gips eller stein og relieffer med motiver fra havn og båter i bronse og stein. Den strenge og knappe formen i hans fiskere uttrykker også hvordan slitet har preget individene. Relieffene plasserer F. i den tidlige abstrakte retning i norsk skulptur.
F. deltok sjelden i utstillingslivet, men gjennom sin mangeårige gjerning som overlærer i billedhuggerklassen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1955–76 var kontaktflaten med den yngre generasjon av billedhuggere stor. Hans arbeider er alle preget av en utsøkt materialbehandling, og den særpregete, strenge form og bevisste stilisering gir inntrykk av ro og avklaring.