H. debuterte som billedhugger på Høstutstillingen i 1952 og hadde samtidig sin første separatutstilling i Stavanger kunstforening. De første arbeidene bar preg av Per Palle Storms sterke innflytelse, men viste også impulser fra Stinius Fredriksen og Gunnar Janson. H. har vært tro mot den skole hun har fått og har hele tiden siden arbeidet innenfor et naturalistisk formspråk. Hennes naturalisme er likevel underordnet det materiale hun arbeider med. Det karakteristiske ved hennes arbeider har vært det sarte, følsomme og grasiøse, kombinert med sunn formsans. H. legger for dagen en rik fabuleringsevne, men motivene er likevel svært enkle med vekt på komposisjon og rytme. Ro og harmoni i uttrykk og form preger hennes skulpturer. Håndverksmessig grundighet lærte hun ved Akademiet i København der hun hovedsakelig konsentrerte seg om tekniske sider ved faget. Trofasthet overfor modellen har gjort H. til en meget avholdt og benyttet portrettkunstner. Portrettbystene dominerer hennes produksjon. Mange av portrettene hever seg utover portrettlikhet og karakteristikk av modellen. De har et allment menneskelig innhold og tidløst uttrykk. I H.s kunst er barna den viktigste inspirasjonskilde. Barn i lek og aktivitet med fugler og dyr går igjen både i de beskjedne formater og i de større dekorative arbeidene, som f.eks. kunstnerens første offentlige arbeid, barnegruppen Barn med fugl (1956) i Østre bydel i Stavanger. Året etter fulgte veggrelieffet Barna og pæretreet (kunststein) i Ganddal skoles vestibyle. Lekende barn finner man også i vestibylen på Sunde skole (1962). H. modellerer i leire. De ferdige skulpturer er utført i terracotta, steingods, gips, kunststein og bronse. Lærervirksomhet og en rekke langvarige tillitsverv har gitt begrenset tid til kunstnerisk virksomhet.