Etter middelskoleeksamen arbeidet A. en tid på skipsmeglerkontor i Bergen og gikk samtidig på Asor Hansens malerskole om aftenen. Fra denne tiden er bevart et maleri: Winsners folkebad, Bergen, 1911, holdt i rikt nyanserte valører av lyst grått og gråhvitt. I følge Gunnar Janson skal bildet ha mange av de karaktertrekk som senere kom til å prege hans kunst.
I 1914 flyttet A. til Kristiania og debuterte i 1916 på Unge maleres sommerutstilling i Kristiania Kunstforening med et par stillferdige naturskildringer. Senere fulgte en rekke bybilder og landskaper, stemningsmettede studier med et romantisk preg, gjerne malt i skumrings- eller demringslys. Blant disse kan nevnes den lett stiliserte nattstemningen Gasslykten (1918), som synes å røpe impulser fra Edvard Munch og enkelte av våre nyimpresjonister, samt det tonefine Slottsparken (1918) som ble bemerket av flere kritikere. Han malte også stilleben og interiører, blant dem det strengt komponerte Interiør fra Linstowsgate (1917) med vennen Thoralf Lerdal ved staffeliet og en kvinnelig modell. Som så mange av A.s ungdomsarbeider utmerker dette bildet seg ved et rikt nyansert spill av valører og preges av en melankolsk stemning, en tristesse som har vært satt i forbindelse med den unge kunstnerens mangel på selvtillit, følelse av isolasjon og nesten håpløse økonomiske situasjon. A. tilhørte en mellomgenerasjon i norsk kunst og følte i ungdomsårene og ofte senere at han kom i skyggen av de norske Matisse-elevene. I direktør Pietro Koch fant imidlertid A. en trofast mesén. Sommeren 1918 malte han på Hadeland og i 1920 kunne han reise til Frankrike.
I Paris var det klassisk harmoniske, enkle og avbalanserte kommet i skuddet. En ny klassisisme begynte å gjøre seg gjeldende. Kubismen hadde vakt til live en sterk interesse for en teoretiserende og geometriserende konstruktivisme. A. ble elev av en av konstruktivismens varme talsmenn, argentineren Pedro Araujo og av den like tidstypiske halvkubist André Lhote. Han mottok også impulser fra André Derain.
De prinsipper for billedbygging (med utgangspunkt i kubismen) som A. nå lærte å kjenne, kom til å virke frigjørende på ham. Allerede Selvportrett og det mørkstemte, nesten gammelmesterlige Mor og barn (begge 1920) er preget av en tilstramning av formen, med betoning av de rent plastiske kvaliteter. Denne tendens aksentueres ytterligere utover i 1920-årene. I den omfangsrike, følelsesmessig gripende, men som komposisjon ikke helt forløste Familien (1925) gjør innflytelsen fra Lhotes halvkubisme seg gjeldende. En mer overbevisende helhetsvirkning eier portrettet av hustruen Kristmar: Kvinneportrett (1925). Med den skarpt poengterte, litt kjølige form og en asketisk gråstemt koloritt som bare lives opp av forkledets blekrøde ruter er bildet et karakteristisk eksempel på 1920-årenes nye sakelighet. Dette gjelder også mannsportrettet Henriksen (1927) der formen har en mindre klassisistisk stilisert, mer naturalistisk karakter. Enda mer spontant og direkte synes motivet gjengitt i Sommerdag ved fjorden (1927) med de følsomt nyanserte valører av sølvgrått. Etter 1930 utviklet A.s kunst seg mot større frihet både komposisjonelt og koloristisk. I en rekke landskaper, dels med motiv fra skjærgården (Skjeløy 1931), dels fra innlandet (Vår i Sør-Fron), viste han sin opprinnelige malerglede og rike naturfølelse. Et høydepunkt i hans produksjon er det levende, bredt malte bildet Semsvann (1938, Nasjonalgalleriet, Oslo). Til tross for den strenge konstruktive oppbygging virker dette bildet velgjørende enkelt og naturlig.
I A.s kunst oppstår det ellers ofte en viss konflikt mellom på den ene side spontanitet-natur, på den annen side system-abstraksjon-dekorativ forenkling. Ved siden av sine mer spontant oppfattede landskaper fortsatte han også i 1930-årene sine formeksperimenter i mer eller mindre kubistiske eller nonfigurative komposisjoner. Han søkte Georg Jacobsens undervisning for å finne et middel til å smelte sammen de ulike tendenser i sin kunst, uten at dette helt ville lykkes for ham.
Det koloristisk høystemte Vestlendinger, også kalt Uværet kommer, (1940) innledet en ny fase i hans kunst. Den er preget av dekorativ forenkling, en friere fargebruk og overflatestruktur som kan minne om billedvev. Større ubrutte fargeplan veksler med småflekkede strøk. I Vestlendinger er det en viss konflikt mellom det stivt konstruerte landskapet og de mer naturalistisk oppfattede figurene. Av samme karakter, men helere og koloristisk mer dempede, er På lokalbåten (1945, Nasjonalgalleriet).
Etter krigen utfoldet A. seg friere enn noen gang tidligere i forenklede landskaper, figurbilder og portretter. Lengst er den dekorative forenkling drevet i portrettet av Siri (1947, Bergen Billedgalleri) og i hans siste store bilde Fiskertorvet (1948).
