T. er av bondeslekt, født og oppvokst i Sør-Odal, en bygd han alltid senere har beholdt en nær kontakt med. Malerkunsten var lenge en hobby for ham. Han fikk en merkantil utdannelse og ble ansatt i en bank. Først i 1954, 32 år gammel, begynte han på Statens Kunstakademi hvor han gikk i 3 år med Per Krohg og Alexander Schultz som lærere. Sin debututstilling hadde han i 1957 i Unge Kunstneres Samfunn med naturalistiske landskaper og figurkomposisjoner, en utstilling som ble forholdsvis velvillig mottatt av kritikerne. De påpekte alle hans maleriske talent, men understreket samtidig at han ennå hadde langt å gå før han behersket sitt medium, "han trenger å krype litt før han galopperer videre", skrev Moss Johnsen i Morgenposten. Et råd T. la seg på sinne, og det skulle gå 8 år før han i 1965 holdt sin neste utstilling i Galleri KB, Oslo, en utstilling som betegner hans gjennombrudd som maler, med innkjøp både til Nasjonalgalleriet, Oslo og Riksgalleriet. I mellomtiden hadde han jevnlig utstilt på Høstutstillingen, og i 1963 hadde han fått Statens 3-årige arbeidsstipend. Dette gjorde det mulig for ham å bli kunstner på heltid.
Sammenlignet med debututstillingen i 1957 hadde hans kunst, slik utstillingen i 1965 viste, gjennomgått en markant utvikling. Den heftighet som kunne prege hans bilder i 1957 var nu helt forsvunnet. Hans stil var preget av tidens lyrisk abstrakte formspråk, og han fremtrådte først og fremst som en raffinert kolorist med en streng disiplin og økonomi i bruken av de koloristiske virkemidler med fargene organisert i enkle og rolige flater. Året etter, i 1966, holdt T. sin første akvarell-utstilling. Det er først og fremst innen dette medium at han utviklet sin særpregede naturlyriske stil. På en overbevisende måte behersker han akvarellens spesielle teknikk, med de fine transparente fargeskikt og de utviskede konturer hvor strøkenes kalligrafi gir bildet sin form. Det er denne skjøre transparente tone han senere har søkt å overføre til sine oljemalerier, hvor de rent maleriske problemer blir langt mer kompliserte enn i akvarellene, der mye av virkningen ligger i mediet selv. Han forlot nå det nonfigurative, abstrakte formspråk som preget bildene på utstillingen i 1965, og beveget seg i naturalistisk retning.
Etter at T. i slutten av 60-årene fant sin stil, har det ikke skjedd noen markante brudd i hans utvikling, bare et kontinuerlig økende raffinement og sikrere beherskelse av de koloristiske virkemidler. Han er en rendyrket landskapsmaler som aldri har gitt seg i kast med større figurkomposisjoner, og når figurer en sjelden gang opptrer i hans bilder, er det bare som svake antydninger som glir inn i landskapets helhet. T.s landskaper er ikke stedbundne, og hans motiver lar seg ikke topografisk nærmere bestemme. Det er imidlertid tydelig at utgangspunktet for hans motivvalg er preget av minnene fra barndommens Odalen, med sine flate og øde skogstrakter. På grunnlag av hastige små naturnotater søker han å trekke ut en essens av naturopplevelsen. T. er naturlyriker, hans motiv er først og fremst lysets poesi og musikalitet som uttrykk for personlige følelser. Det lys han maler er ikke det fargesprakende sollyset i sommerens fulle prakt, men det bløte, diffuse, nærmest monokrome vinterlyset, morgendisen eller tåken, som han fanger inn med sjelden várhet for de fineste nyanser i lysets reflekser. Ved en streng økonomi i bruken av sine virkemidler, søker han en maksimal spenning i det usagte. Hans bilder krever ro og kontemplasjon, da fremtrer landskapets struktur, og skiftningene i lysets delikate spill får mening.