R. vokste opp i Sogn der han også senere har vært bosatt, avbrutt av kortere og lengre opphold i Oslo. Han avbrøt skolegangen for å bli billedkunstner, og fikk under studieårene dyktige lærere, men lot seg ikke nevneverdig påvirke av dem. På Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo gikk han i bokkunstklassen og fire år i radérklassen. I 1939 laget han sine første små raderinger. R. oppdaget mulighetene som lå i den da nesten glemte xylografiske teknikk med dens rikt varierte gråtoner. Som en moden grafisk kunstner viste han på Høstutstillingen 1945 det vakre blad Akt med frukt, der figurenes store plastiske form står i velberegnet kontrast til bakgrunnens lette, luftige toner. I Dødsleiet (1946) skapte han med enkle midler en særegen lyttende romfornemmelse, aksentuert i de tre tragiske skjebnegudinner bak sykesengen. I Akt ved vinduet (1946) merkes en uttrykksforsterkende proporsjonsforskyvning, og i Maskene (1948) er abstraksjonen det mest iøynefallende. Den strengt dekorative behandling av billedflaten er tydelig påvirket av norsk folkekunst. R. er en ivrig samler av slike arbeider og har fått viktige impulser av norske vevnader, treskjæring og maling. I grafikken svingte stilen i noen år mellom en sterkere og svakere grad av abstraksjon. I blad som Den fromme (1949) og Gruppene (1950) er det gjenkjennelige underordnet, men bryter fram igjen i den frodige figur Fra Shakespeare (1955), inspirert av Tobias Hikke i Helligtrekongersaften. Etter 1952 laget R. tresnitt i svart-hvitt eller farger, skåret i langved. Det første er antagelig akten Den røde stol (1946). Denne teknikken utviklet han med stadig rikere klangvirkninger, f.eks. i To figurer (1956). Andre ganger kunne han skape lette, luftige virkninger som i Fuglekvitter (1952), eller med massiv tyngde i Komposisjon (1951).
Som maler vakte R. oppmerksomhet på Høstutstillingen 1947 med Unghester på fjellet. Han foretrakk temperateknikken, som gav hans malerier den fasthet og presise fargemessige artikulasjon han søkte. Strukturer i stein og ur, trær og vekster, gløtt av Vestlandets fjord- og fjelllandskap, gir hans abstrakte bilder en naturnærhet selv der det gjenkjennelige bare kan anes eller har veket plass for frie form- og fargekomplekser. Allerede i arbeider fra 1952, som Komposisjon VI Riksgalleriet, er denne utvikling fullført. I det følgende tiår utførte R. hovedverker som Komposisjon 19 (1957, Nasjonalgalleriet, Oslo), Komposisjon (1957, Moderna Museet, Stockholm og 1959, Göteborgs Konstmuseum), Norsk interiør (1959) og Forsommer (1962, Nasjonalgalleriet). I det siste bildet er den primære, enkle fargeklang av blått og oker/oransje gitt rikdom og fylde i en stramt behersket helhet. Store fargekrittegninger (tre 1956–57, Nasjonalgalleriet) ligger nær opp til maleriene. Fra 1953 utførte han også en rekke kartonger til veggtepper utført av Annelise Knudtzon. De er gjerne vevd i flossvev, en teknikk som egner seg godt til å gjengi R.s kunst. I de nærmeste årene etter 1962 gjennomgikk R.s kunst en dyptgripende endring som f.eks. i Landskap (1963, Nasjonalgalleriet). Fargeholdningen gis subtile og ofte dissonansrike klanger, og de glattstrøkne, svulmende formene ruver tunge og svære, i voldsomme spenninger og kast eller mykt bølgende. På en stor mønstring i Kunstnernes Hus våren 1966, var denne stilen drevet opp i en voldsom ekspresjonistisk dynamikk. Det samme merkes i grafikken, der linoleumsnittet fra 1965 avløste tresnittet. Ca. ti år senere tok R. også opp litografiet.
R. fikk tidlig oppgaver i bokkunst og romutsmykking. For Forening for norsk bokkunst utførte han i 1950 23 kapittelvignetter til A. Kiellands Arbeidsfolk, som original-xylografier i en stram, lett abstrahert stil. R. har vært meget benyttet som dekorativ kunstner de siste tredve år. Han har utført malerier, forlegg til tekstiler, metall- og keramikkarbeider, malt tre osv. Han har også utført teaterdekorasjoner, bl.a. til Riksteatrets oppsetning av Shakespeares Helligtrekongersaften 1955 og Fjernsynsteatrets oppsetning av Ibsens Gengangere.
