Faktaboks

Kjartan Slettemark
Født
6. august 1932, Naustdal
Død
13. desember 2008, Stockholm, Sverige

Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør. 1965. Digitalt Museum

/Nasjonalmuseet.
/Nasjonalmuseet.

Tidlige år og impulser

Kjartan Slettemark var en norsk billedkunstner. Siden 1959 virket Slettemark som kunstner i Stockholm. Her mottok han tidlig varige impulser fra Jean Dubuffet og det spontanistiske maleri, noe som bl.a. nedfelte seg i akrylmaleriene Gråterskor (1964). Deretter gikk han over til å arbeide med plast i objekt- og assemblageform, hvor også anglo-amerikansk popkunst og fransk nyrealisme kom til å utøve en viss formal innflytelse.

Vietnam-bildet

Første gang Slettemark gjorde seg bemerket var i mai 1965 da hans plastassemblage NR: I 1965 (Trøndelag Kunstgalleri) ble ødelagt av publikum etter fremvisning i Unge Kunstneres Samfunns monter foran Stortinget. Det nye bilde han i juli sendte i bytte, ble det meget omdiskuterte kunstverket: Av rapport fra Vietnam: "Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør." (Nasjonalgalleriet, Oslo). Mellom et par store røde lepper formet til et skrik hang et blodstenkt amerikansk flagg ved siden av en lemlestet dukke under bokstavene "VIETNAM". Bildet rørte ved et uhyre følsomt tema og utløste sterke reaksjoner bl.a. fra konservativ presse.

Tre ganger ble Vietnam-bildet utsatt for hærverk før det fikk politivakt. Seinere ble det steinet i Stavanger. Etter 1965 har Slettemark virksomhet vært knyttet til Underground-bevegelsen. Hans kunst fikk nå en dobbelt funksjon: dels var den en kritikk av samfunn, livsstil og tenkning, dels et middel til Slettemarks egen indre frigjøring fra ensidig rasjonalistisk kultur. I fargesprakende plastskulpturer som Hjernene (1966, Trøndelag Kunstgalleri) og Gutenbergs mareritt (1967) var kritikken spesielt rettet mot språket som kommunikasjonshinder og åndelig begrensning.

Symbolske handlinger som samfunnkritikk

Hovedverket fra denne periode er Trappen (1967, Moderna Museet, Stockholm), hvor et tykt lag plast påført et vell av kaotiske bokstaver og malte primitivistiske figurer, har rent ned over en anleggstrapp. Symbolikken er representativ og peker i retning av Slettemarks syn på språk og fornuft som blindspor på veien mot den helhetlige eksistensform han søkte og så i det primitive menneske, ønske om å overvinne skillet mellom kropp og sjel, resulterte i at han som den første i Norden benyttet seg av kroppskunst. Utstyrt med malte og bokstavpåsatte klær og plastmasker gjennomførte han et stort antall happenings og "aksjoner" (1967—69).

Med symbolske handlinger og rollespill rettet han velfunderte angrep mot samfunnets politiske, kunstneriske og religiøse institusjoner. I 1969 diagnostiserte en sosialpsykiater Slettemark som et "Borderline-case" og ville underkaste ham et behandlingsopplegg på grunn av hans originale utseende og uvanlige kunstaktiviteter. For å fri seg fra anklagen sendte Slettemark den på karakteristisk måte i retur med en utstilling som omhandlet hans "fall" (tilfelle) og hele det rasjonalistiske normalitetsbegrep. Da han med god grunn nå oppfattet seg som forfulgt, okkuperte han Moderna Museet året etter og søkte om "innenrikspolitisk asyl".

Nixon Visions

En fremtredende fase av Slettemarks kunstneriske virksomhet var de tre år han arbeidet med å transformere president Nixons identitet over til sin egen. Først laget han en plakat med en kaffedrikkende Nixon (1971). Den ble hengt opp som giftreklame rundt i Stockholm. Deretter gikk han over politikeransiktet med saks og lim og laget Nixon Visions (1971, Trøndelag Kunstgalleri, Norsk Kulturråd, Göteborgs Konstmuseum, Norrköpings Konstmuseum, Stockholm Stad) – 64 collager som nå tilhører hans mest kjente verk. Nixon-Passet (1974) inneholdt et foto av Nixon forsynt med Slettemark eget hår og skjegg og var signert "kjARTan".

Med dette avsluttet han perioden og reiste til USA. Hans mest gjennomgripende identitetsforvandling fant likevel sted det året han opptrådte forkledd som Puddel (1975—76).

Plast som materiale

Slettemark åpnet deretter et eget galleri "Moderata Museet". Her viste han innledningsvis Konstitoriet (1976—77, Moderna Museet, Norrköpings Konstmuseum), som bestod av en samling fargerike og plastbelagte bakverk i form av partipolitiske M-symboler og utstansede politimenn.I 1978 fulgte den samtidsarkeologiske utgravingen Kotteriet (Moderna Museet, Norrköpings Konstmuseum), hvor deigen var erstattet med kongler supplert med colabokser, glorete barneleker og annet søppel.

Fra da av har Slettemark arbeidet med en form for ny-psykedelisk design og fargebruk, slik man kan se i Textvideotavlene (1980—81, Amos Andersons Konstmuseum, Helsinki) og i de store flakene av plastinnslåtte layoutrester, som Time Zero (1982, Nasjonalgalleriet). På det figurative området gjorde denne tendensen seg gjeldende i en serie rituelt brukte Søppeldukker (1980—82), Trøndelag Kunstgalleri) laget av sammenteipede plast- og papirobjekter med selvlysende trafikkvarslere som sokler. I 1982 gikk han over til å bruke tørkede blomster og blomster i sine veggbaserte og ikke sjelden figurative plastmontasjer, samtidig som det rent komposisjonelle element ble viktigere.

Selvutlevering med stor gjennomslagskraft

Gjennom 60- og 70-årene markerte Slettemark seg også som filmmaker. Siden 1978 har han i tillegg stått fram som en høyst særegen polaroidfotograf og videokunstner. Hans videoer er, som f.eks. i Videoandaktene (1981—82, Trøndelag Kunstgalleri), ofte verbale og visuelle selvbetraktninger med hovedvekten lagt på å formidle den spesielle eksistens- og bevissthetsform som dette elektroniske mediet kan gi betrakteren. Slettemarks kompromissløse selvutlevering har gitt den kritiske og provokative siden av hans kunst stor gjennomslagskraft.

Men det anarkistiske element i kritikk og estetikk har også vært ledsaget av en søkende antirasjonalistisk grunnholdning. Sammen med hans samtidskulturelle følsomhet og dype selvrefleksjon har denne søken resultert i et mytologisk symbolspråk, rikelig forsynt med filosofiske og psykologiske tolkningsmuligheter. Motstanden Slettemark har møtt med sin kunst, f.eks. oppfatningen at den er preget av "lav ferdigkvalitet", og ikke "stueren", har forhindret ham fra å leve av den. Først med de retrospektive utstillingene i 1982 var tiden moden for et forsiktig gjennombrudd i Norge.

Familierelasjoner

Sønn av

  • Jakob Slettemark
  • Brita Eimhjellen

Bosatt (pr 1982-1986)

  • Stockholm, Svensk statsborger fra 1966

Utdannelse

  • Klemetsrud malerskole, kveldskurs 1955
  • Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1956 - 59
  • Statens Kunstakademi, Oslo under Reidar Aulie 2 uker 1959
  • elev av Inga Bagge, Stockholm 1959 - 60
  • Gerlesborgsskolan, Stockholm under Staffan Hallström 1960 - 62
  • Kgl. Konsthögskolan, Stockholm under Lennart Rodhe, Olle Nyman og Erland Melanton 1962 - 65

Stipender, reiser og utenlandsopphold

  • Stockholm Stads 5-årige arbeidsstipend 1982
  • Svenska Institutets reisestipend 1983
  • Opphold i Roma 1955
  • bosatt i Sverige fra 1959
  • opphold i London 1965
  • Basel 1974, -75
  • New York 1975 - 76

Stillinger, medlemskap og verv

  • Lærer Grundskolan för Konstnärlig Utbildning, Stockholm 1965 - 68
  • gjestelærer i video, Statens Kunstakademi, Oslo 1980

Priser, premier og utmerkelser

  • Stockholm kommunes kulturpris 1972

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

  • Monumentalt plastvindu, Hallstahammar Kommunalhus, Sverige (1966)
  • Laminert polaroidgrafikk, Høyanger rådhus (1980)
  • Nasjonalgalleriet, Oslo
  • Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser
  • Trøndelag Kunstgalleri
  • Moderna Museet, Stockholm
  • Göteborgs Konstmuseum
  • Norrköpings Konstmuseum
  • Amos Anderssons Konstmuseum, Helsinki
  • Oslo kommunes kunstsamlinger
  • Norsk kulturråd
  • Stockholms Stad

Portretter

  • Tegning utført av Lena Swedberg (1972) gjengitt i "Puss" miljønr. 1972
  • Filmportrett utført av Jan Horne for Norsk Rikskringkasting 1974 - 78 (vist i NRK og SVT 1978)
  • Auto-polaroid i "Coca Pola Cola" (polaroidgrafikk 1979)
  • Maleri utført av Magne Rudjord (1980)
  • Skulptur utført av Tore Bjørn Skjølsvik (Høstutstillingen 1982)
  • Maleri utført av Leif Tjerned (1982)
  • "I Videohuvudet på en Konstnär", videoselvportrett 1983 (vist i SVT samme år)