Etter å ha vært assistent for arkitekt Johan Christensen 1902–03, etablerte O. det sistnevnte år egen arkitektpraksis i Trondheim.
Allerede som assistent for Christensen ble O. vist den tillit at han fikk tegne fasadene på sin sjefs bygg E. C. Dahls fødselsstiftelse (1903–06). I dette debutarbeid viser O. en beherskelse av de internasjonale motestrømninger i arkitekturen som er sjelden i norsk sammenheng. Han forener her tyske og østerrikske jugendtrekk med en omforming av norsk dyreornamentikk til artnouveau preget dekor av en kvalitet som plasserer ham på høyde med Henrik Bull. Fødselsstiftelsen er en to-etasjes glattpusset murbygning med en sokkeletasje kledd i huggensteinsrustika. Rustikaen trekkes et stykke oppover fasaden på midt- og siderisalittene, på de siste slik at huggensteinen gradvis synes å forsvinne inn i den pussede flaten. Risalittene krones alle av tilspissede gavler med en myk avrundet konturlinje som knekkes på hver side og dermed gir spenning til formen. På risalittene lar O. beherskede mengder ornamental flettverksornamentikk smyge seg ned over fasaden og rundt øvre deler av de øverste vinduer. Diskret innpassede barnehoder og likearmede ("røde") kors symboliserer bygningens funksjon. Vinduene i bygningen har ingen egentlig omramning, men overgangen fra veggliv til vindusflate er myket opp ved at veggen nesten umerkelig trapper seg inn i flere plan mot selve vindusåpningen. Dette siste trekk synliggjør O.s kanskje største styrke, en sjelden følsomhet for flaten. Denne kan han modellere med svake relieffer, av og til bare med linjer trukket horisontalt over en fasade. Overflatebehandlingen varieres gjerne mellom de forskjellige deler av fasaden. På dette vis makter O. å gi høy arkitektonisk kvalitet til ellers enkle og upretensiøse leiegårder. Fine eksempler er Ilevolden 3E og 3F (1904). Et eksempel på en kraftigere plastisk modellering finner vi i leiegårdskomplekset Arkitekt Christies gt. 4 A-C (1904). Her har de tre-etasjes bygningene fått avrundede karnapper, et lite tårn og rikt ornamenterte og varierte gavlpartier. I slekt med dette komplekset er to villaer i Eirik Jarls gt. 6 og 8 (1905). En annen side av hans sans for flatens karakter ser vi i bygningen for Trondhjems Handelsbank (1906, med utvidelse 1915), som i sin opprinnelige skikkelse kanskje var Norges fremste bygg i råkopp. O. hadde en stor produksjon av leie- og forretningsgårder gjennom 1910-årene. Han beholdt evnen til artikulering av flaten, som setter mange av bygningene kvalitativt i første rekke i den samtidige arkitektur, også når han fulgte tidens stilstrømninger og arbeidene hans ble mer og mer preget av nordisk nybarokk.
Hans senere arbeider er lite utforsket. Berg skole i Strinda (rundt 1930), viser imidlertid at O. maktet å fornye seg og følge med tiden, idet dette er en nyklassisistisk bygning med enkelte funksjonalistiske trekk. Men også her ser vi hvordan flateartikuleringen er O.s styrke. Selv om hans arbeider også etter 1910 ville gitt ham et respektabelt ettermæle, er det først og fremst som jugendstilsarkitekt i perioden 1903–06 O. markerer seg som en av Norges mest interessante arkitektpersonligheter.