N. kom til Norge 1840 for å assistere H. F. D. Linstow i arbeidet med kongeboligen i Christiania. Han var fra samme år og fram til sin avreise fra landet i 1853 lærer ved Den kgl. Tegneskole. N. fortsatte sin lærergjerning på kunstakademiet i København fra 1853, ble medlem der 1855, bygningsinspektør i København 1856 og titulær professor 1860. Han hadde både i Norge og senere i København privat arkitektpraksis ved siden av sine andre oppgaver.
N. var virksom i Norge i en periode da vi hadde få profesjonelle arkitekter, samtidig som landet fikk et stadig voksende økonomisk grunnlag for at privatpersoner kunne benytte seg av arkitekters tjenester. Private arbeider har imidlertid ikke satt like mange spor etter seg i alminnelig tilgjengelige kilder som de offentlige. N. hadde færre oppgaver for det offentlige enn sine samtidige kolleger, og derfor vil en oversikt over N.s arbeider måtte basere seg på tilskrivninger ut fra stil eller tradisjon. Vi må også regne med at han har utført langt flere arbeider enn de vi vet om i dag. Selv for kirkearbeider har det eksistert en viss usikkerhet idet N. har vært tilskrevet æren for Polmak kirke i øst-Finnmark. Det er likevel lite trolig at han tegnet denne, men hans navn er knyttet til kirken gjennom en betenkning han avgav som medlem av Tegneskolens direksjon, idet direksjonen var Statens konsulent i kirkebygningsspørsmål. Sikkert belagt er Kroer kirke i Akershus (1852). Denne laftede og panelte langkirken med vesttårn, kronet av en karakteristisk takrytter med kors over, dannet grunnlaget for hans typetegning for en kirke i tre tegnet senest 1853, og utsendt av Kirkedepartementet 1860 (ikke 1854). Typetegningen innfører en rekke dekorative elementer som ikke finnes i den prunkløse Kroer kirke. Den eneste kirke oppført etter typetegningen er Deset kirke i Østerdalen (1867). N. laget også en typetegning til en enskipet langkirke av sten med blanding av romanske og gotiske trekk, utgitt samtidig med trekirketegningen.
Hans viktigste kirkearbeid var restaureringen av Heddal stavkirke (1849–51), som ble skarpt kritisert i sin samtid, særlig av J. C. Dahl. De rent kunstneriske aspekter ved arbeidet rager heller ikke særlig høyt. Den negative vurdering som har klebet ved det N. gjorde i Heddal skyldes også at de tekniske løsninger viste seg å være uheldige. Det er dessuten usikkert hvilke deler av arbeidet som bør tilskrives N. og hvilke den stedlige byggeleder, dansken P. Hansen. Betrakter man imidlertid restaureringen ut fra dens samtidige forutsetninger, dvs. som det første restaureringsarbeid av en kirketype man visste svært lite om, fremtrer verket i et mer forsonlig lys. Gjennom et ønske om å skape et for klassisismen typisk enhetlig kirkerom, eksponerer N. også stavkirkens konstruktive elementer i større grad enn det tidlige 1800-talls interiør hadde gjort.
Som profanarkitekt står N. klart i en Schinkel/Hetsch-tradisjon, der arbeidene dels er senklassisistiske, dels preget av den gryende romantikken. Til den første gruppen hører hans bygård ved Karl Johans gate i Christiania, oppført for professor Christen Heiberg i 1842. Dette var en tre-etasjes murbygning, der bare dør- og vindusomramningene, etasjeskillebåndene og gesimsen stod fram fra den glattpussede veggen. Maltheby i Akersgaten (ferdig 1844), en av Christianias første leiegårder, har en tilsvarende karakter. For Heiberg tegnet antagelig N. også Heibergløkken på Tøyen, delvis i utmurt bindingsverk, der romantiske innslag begynner å gjøre seg gjeldende, f.eks. i form av utkragede tak som varsler den kommende sveitserstil. Enda nærmere denne stil ligger de portbygninger og gartnerhus N. tegnet for konsul Niels Bache i Drammen 1850. Samme år stod Tollpakkhuset i Christiania ferdig, et verk i upusset tegl. N. hentet også inspirasjon fra moderne München-arkitektur. Klarest ser vi dette i Rosenkrantz gate 7, Oslo (opprinnelig Nissens gutteskole, 1847), som er tegnet i en florentinsk senmiddelalderstil slik Friedrich von Gärtner benyttet den til bygninger i Münchens Ludwigstrasse. Tilsvarende elementer finnes også i Kommandantboligen på Akershus, men denne ligger i sitt hovedpreg nærmere det som må oppfattes som N.s hovedverk, lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Dette anlegg, som består av en portfløy liggende ved Frognerkilens strand, hage med utsiktspaviljong og fontener og en tre-etasjes hovedbygning i pusset tegl med oktogonalt trappetårn og tilstøtende én-etasjes spisesalsbygning, har i ettertid blitt sterkt beundret. Dette skyldes nok først og fremst realiseringen av et helhetlig kunstnerisk program som et "hjem for norsk kunst". Betrakter vi arkitekturen isolert, hva vi med stor rett kan gjøre all den stund slottet ble konsipert før ideen om den kunstneriske utsmykning kom til, reduseres den til en habil, men slett ikke nyskapende prestasjon. N. hentet mange av sine former fra Schinkels Schloss Babelsberg, og det noe uforløste i formuttrykket reflekteres i den variasjon av stilbetegnelser som har vært brukt på bygningene. De har vært kalt "engelsk sengotikk i tysk tapning", men i tillegg kommer sør-europeiske elementer som den åpne loggia mot hagesiden.
En nøktern vurdering av N.s produksjon plasserer ham som dyktig til å anvende de former som var i alminnelig bruk i samtidens Europa, men med begrenset selvstendig skaperkraft. Som ren eklektiker fremstod han i Alunverket (1848), oppført for Lorentz Meyer i Grønlia ved Christiania. Her har han ubeskjedent laget en kombinasjon av Linstows kongebolig og Grosch' universitet. N.s kanskje betydeligste prestasjon er møblene til Oscarshall. Han var også virksom som formgiver på andre felt, bl.a. for enkelte av våre jernverk. Selv følte han etter hvert de norske forhold for trykkende. Han hadde vansker med å få utbetalt honoraret for Oscarshall. I 1853 tok hans "Ulyst til at opholde sig iblandt Graastenene" overhånd, og han vendte hjem - til en beskjeden plass i dansk arkitekturhistorie.
