M. la tidlig for dagen kunstneriske anlegg og utførte mindre arbeider i akvarell, gouache og pastell, dels etter forbilder, i tidens prydelige, lett sentimentale stil. Han klippet med hell silhuetter, spilte i orkester, og skal ha malt musene Thalia og Melpomene til Teatret i Grensehaven i Christiania. Hans pastellportretter slo an og det var med tanke på portrettmaleriet. M. søkte videre utdannelse. Imidlertid skulle også landskapsmaleriet etter hvert få en bred plass i hans produksjon. Ved kunstakademiet i København hadde han bl.a. portrettmaleren C. A. Lorentzen som lærer, men historie- og figurmaleren Nicolai Abildgaard har antagelig vært av større betydning. De mytologisk pregede oppgaver kom han ikke utenom og da M. deltok på akademiets årlige utstilling i 1806, var det foruten et portrett og et landskap, en Philoctet, et motiv helt i Abildgaards ånd. Landskapsmaleren J. P. Møller, kobberstikkeren J. F. Clemens og den betydeligste av dem alle, C. W. Eckersberg, var blant M.s danske venner. Vi vet ellers lite om hans opphold i København. De ytre livsvilkår var meget beskjedne. Et portrett av Jac. G. Ebbell (1805, Aust-Agder Museum) skriver seg fra denne tid. Trolig mottok M. inntrykk fra nederlandsk og flamsk maleri under sin reise til Paris og dette fikk betydning for hans senere landskapsmaleri. Dette trer ikke så klart fram som de helt bestemmende inntrykk av den franske klassisisme, slik han opplevde den under studietiden i Paris, fremfor alt i Jacques Louis Davids figurkomposisjoner og portretter, manifestert i en vilje til en klar, skulptural form i M.s portretter og figurbilder de følgende årene. Men M. har også festet seg ved de litt yngre franske klassisistene som Antoine Jean Gros' militærportretter og den noe mildere Francois Gerards menneskeskildring. Om personlig tilknytning til franske kunstnere vet vi intet. M. utførte kopier av eldre malerier i Musée Napoleon (Louvre), bl.a. etter den realistisk innstilte barokkmaler Philippe de Champaigne. I Frankrike hadde M. nær kontakt med dansk-norske kretser, bl.a. medlemmer av familien Knudtzon fra Trondheim, som han skulle komme til å male flere portretter av, og fremtredende dansker som arkeologen P. O. Brøndsted og Adam Oehlenschläger. M. malte portretter av begge sine danske venner, av Oehlenschläger muligens et par portretter. De to opprinnelige portrettene har trolig gått tapt. Et ganske lite portrett av Oehlenschläger (datert 1809, Det Nationalhistoriske museum på Fredriksborg Slot, Hillerød), kan være en gjentagelse av det M. må ha malt året før. Nær dette som fremstilling er et Selvportrett (1809). I begge portretter er en hånd lagt følsomt opp mot brystet, et motiv som synes lånt fra Philipp Otto Runge. M. må sent i 1808 ha reist til Nantes, hvor han besøkte den nederlandske konsul A. M. Labouchère og malte portretter av ham og hans hustru og et gruppebilde av fru Labouchère med sine tre barn. Det er holdepunkter for at M. ble i Nantes til han reiste videre sydover. Bilder med titler som Et Landsted i Egnen ved Nantes og Ruiner af Slottet og endeel af Byen Clisson et par mil fra Nantes, tyder på det. Dette reiser spørsmål om landskapsprospektet av gården Fladebye i Enebakk (Oslo Bymuseum), datert 1809 da M. altså oppholdt seg i Frankrike. Det har ikke vært mulig å fastslå at M. noen gang hadde vært på Colletts berømte jaktslott før denne dato. Hvilke holdepunkter hadde han for å male dette landskap, som tross alt har norske trekk?
Titler på utstilte bilder og bevarte landskapsbilder viser at M. på sin reise sørover har malt ved Bordeaux, ved Lauguedoc-kanalen og ved Portofino øst for Genova, så hans rute må ha ført ham over Marseille og Genova til Livorno, hvor han formodentlig kom våren 1810. Ifølge Herman Schubarts memoarer malte M. under sitt opphold ved Livorno mange veltrufne portretter. De er i dag helt ukjente. Det er ikke andre malte vitnesbyrd om hans arbeide i denne tiden enn et landskapsbillede fra Floden Arno mellem Pisa og Livorno (Bygdøy Kongsgård, replikk privat eie) og bakgrunnsmotivet i M.s portrett av en Genuesisk dame. I august 1810 ble M. kjent med Bertel Thorvaldsen som en tid var på besøk hos Schubart i Montenero. Og da M. antagelig omkring nyttår 1811 kom til Roma, ble den danske billedhugger, som den sentrale personlighet han var blant skandinavene, en omgangsfelle også for M. De spente politiske forhold i Skandinavia syns ikke å ha vært noen hindring for vennskap kunstnerne imellom.
Under oppholdet i Roma malte M., eller avsluttet arbeidet med, et større portrett av Bertel Thorvaldsen (Nasjonalgalleriet, Oslo) i en fingert drakt som ridder av Dannebrog. Ansiktet synes utført etter Rudolph Suhrlandts Thorvaldsen-portrett (Thorvaldsens museum, København) og muligens Thorvaldsens egen portrett-tegning (Ny Carlsberg Glyptotek). Det annet hovedverk fra Romatiden er portrettet av en Genuesisk dame og hennes sønn (Nasjonalgalleriet), satt inn i et klassisistisk interiør. Fremstillingen kan ha portretter av Francois Gerard til forbilde. Man skal heller ikke se bort fra inntrykk av den David-skolerte italiener Pietro Benvenutis kunst. Han hadde utført lignende portrettgrupper, og M. kan ha kjent ham som ekteparet Schubarts portrettør. I sin Genuesiske dame søkte M. synlig å samle sin innsikt i tidens figurmaleri og portrettkunst, men den forenklede, faste skulpturale form har fått en skjematisk, metallisk karakter (replikk 1815, privat eie). Andre figurbilder fra Romatiden er bare kjent fra omtale. Fra Roma og byens omegn malte M. enkelte motiver, og han må ha samlet inntrykk som han senere ofte anvendte i "imaginerte" prospekter, der også ruiner og fantasifulle antikke monumenter er innarbeidet. Under opphold i Napoli fant han motivet til to store bilder med Vesuvs utbrudd sett fra byens havn og et utsyn mot Napoligolfen sett oppe fra det rykende krateret (Nes Verk). Selv om de oppgis som malt "efter Naturen", er de neppe utført før M. var hjemme i Christiania. Det ene er også datert 1815. Det er også den mulighet at M. kan ha gått over arbeider som var malt tidligere, før han i 1815 åpnet sin utstilling i Christiania, og datert dem med dette året.
Elendig økonomi tvang M. våren 1812 til å forlate Roma. Et pengebeløp som Schubart sendte ham gjorde det mulig å komme videre fra Trieste. Fra reisen dit og videre til Wien og Dresden finnes en rekke landskapsmotiver som M. senere utførte i malerier. Høsten 1812 hadde M. selskap med enkelte nordmenn og dansker. Han traff også tyske malere som Dresden-akademiets direktør, Friedrich Matthäi, og kanskje gamle elever fra akademiet i København som Georg Friedrich Kersting og Caspar David Friedrich. Denne høsten må M. ha malt portrettet av den unge danske filosof Fr. Chr. Sibbern (Det Nationalhistoriske museum på Frederiksborg, Hillerød) som han hadde malt i Dresden og traff igjen i Berlin følgende vinter. Vel tilbake i København kunne M. i juni 1813 vise sine medbrakte malerier, deriblant portrettet av Thorvaldsen, for kunstakademiets professorer, som med tilfredshet så hans arbeider og "fornøiede seg over den Fremgang i Kunsten han paa sin Reise havde giordt". M. arrangerte også privat utstilling av maleriene i Det harmoniske Selskaps lokale i Vingaardstræde, men ifølge Weinwich, N. H.s Kunstner-Lexicon fant den "ei meget Biefald". Under sitt opphold i København fikk M. i oppdrag å male et stort portrett av prins Christian Frederiks femårige sønn prins Frederik (Eidsvollsbygningen) lekende i parken ved Sorgenfri slott. Portrettet som mer har kvalitet som karakterskildring enn som figurbilde, brakte M. med til Norge, hvor det ble avlevert til Christian Frederik på Eidsvoll dagen før han ble utropt som Norges konge. Fra nyttår 1814 skal M. ha holdt til i Aalborg, hvor han også malte portretter, som vi mangler opplysninger om.
I mai 1814 kom M. endelig til Christiania, og vant raskt en posisjon med en utdannelse og et reiseliv bak seg som ingen annen norsk kunstner. I vårt beskjedne miljø stod han i glansen av den store kunst. "Det er en herlig Maler", uttalte presten Jacob Neumann i sin dagbok. Med sin vennlige karakter og selskapelige talenter fikk "den vakkre Kapitain Munck" innpass i de kretser som i kommende år ble hans klientell: offiserer, høyere embetsmenn, velstående forretningsfolk og deres fruer. M. fikk i oppdrag å levere tegning til den gullpokal som ble skjenket presidenten fra Eidsvoll, W. F. Koren Christie (Historisk museum, Bergen). Den vakte for øvrig også kritikk. I 1816 malte han etter oppdrag av offiserer og krigsskoleelever det monumentale portrettet av Krigsskolens sjef Diderich Hegermann, som poserende general foran militærleiren på Etterstad (Krigsskolen). J.-A. Gros' generalportrett har her tydelig vært forbilde. I disse årene utførte M. et utall portretter, bl.a. av Peder Anker, grev Herman Wedel Jarlsberg, biskop Bech og høyesteretsjustitiarus Bull, president Christie, Niels Aall til Næs Verk, Lars Roverud og professor Olav Olavsen (Nasjonalgalleriet). Blant kvinneportrettene ble det av Alette Falsen meget beundret. M.s portrett av Camilla Wergeland (1833) ble derimot hårdt kritisert av både modellen og Johan Sebastian Welhaven. M. gav, kanskje særlig i den tidligere perioden, sine portretter et genreaktig arrangement, som portrettet av konsul J. B. Thrane ved sin skrivepult (1815, Oslo Bymuseum), eller han kunne male en gruppe, som Ragna Mariboe med sin lille datter på fanget (privat eie). Oftest holdt han seg imidlertid til en enkel fremstilling av modellen malt i brystbilde og med en svak dreining av hodet. Denne portrettformen fikk etter hvert et skjematisk preg, og da den klare plastiske form M. hadde lært i Paris ble slappere, tapte hans portretter med årene kvalitet. Tolkeren av "Slegten fra 1814" endte som en gemyttlig biedermeiermaler slik vi møter ham i det sene Selvportrett ved staffeliet (1836, privat eie), hvor den aldrende maler er i ferd med å fullføre sin datters portrett. I september 1815 holdt M. utstilling av de maleriene han hadde brakt med hjem og 34 nye portretter av Christiania-folk. Dette er trolig den første virkelige kunstutstilling som er blitt vist i Christiania, og den styrket hans posisjon som portrettmaler. Kronprinsens besøk på denne utstillingen kan ha gitt grunnlaget for den kongelige gunst Carl Johan viste M. gjennom alle år. M. var blitt kjent med kronprinsen alt ved Carl Johans første besøk i Christiania. Det er uvisst om Carl Johan allerede etter dette første møte gav M. i oppdrag å male landskapsprospekter til utsmykking av Palæet i Christiania, dengang byens kongebolig, eller om dette først skjedde etter utstillingen i 1815. M. fikk en stående bestilling mot årlig salær på 200 spesiedaler, en støtte M. skal ha beholdt hele sin levetid og som reddet hans etter hvert sviktende økonomi. Fra 1818 til 1832 leverte han kongen 22 bilder, inklusive Carl XIV Johans kroning i Trondheim Domkirke 7. september 1818 (1822, Det Kgl. Slott) som ble særlig honorert, 21 av dem kom til Bygdø Kongsgård. En rekke av motivene er hentet fra kunstnerens store reise, noen har en stedsbestemt karakter, men mange, bl.a. med motiv fra Italia, må kalles "imagineret Prospect", med fantasifullt innarbeidede historiske minnesmerker. De er malt i en noe gammelmodig form. Langt interessantere er en del norske motiver, som Christiania Fjorden med Ladegaardsøen, En Skipperbolig paa Nøtterland og Landeveien ved Risør, som virker friskere med sin direkte landskapsskildring. Mange av disse motivene gjentok M. i replikker. Hvor bundet M. var av tradisjonen og i hvor høy grad han søkte å tilpasse seg den, viser et brev fra 1816, der han forteller at Carl Johan har lovet å la sende et par landskapsbilder av den beundrete svenske C. J. Fahlkrantz, "da jeg maaske kunde være saa heldig i det mindste at atrapere denne berømte Kunstners Maneer".
Carl Johans største oppdrag til M. var kroningsbildet. Motivet er egentlig kronprins Oscars edsavleggelse for den nykronte Carl Johan. Vi har ikke sikkert holdepunkt for at M. faktisk var tilstede ved kroningen, heller ikke i hvilken grad bildet følger instruks fra Carl Johan ut over det "moment anført i kroningsseremonien" viser. Kroningsbildet var antagelig utstilt første gang i markedsuken i Christiania februar 1821. Presten J. Neumann som har omtalt det, nevner at bare kongens og kronprinsens figurer da var fullt ferdigmalt. Det endelige verk er signert og datert 1822. Det vakte oppsikt både ved dimensjonene og ved mengden av portretterte personer, og bildet står, tross alle påtagelige svakheter i komposisjon og figurfremstilling, som et hovedverk i norsk empiremaleri. M. må ha kjent Davids veldige Le Sacre de l'Empereur Napoléon I et Couronnement de l'Impératrice Joséphine dans la Cathédrale Notre-Dame de Paris le 2 décembre 1806 (Louvre, Carl Johan var her tilstede som marskalk Bernadotte). Dette bilde ble fullført etter at M. var kommet til Paris og var det store nummer på Salonen i 1808. Tvilsommere er det om han har kjent C. G. Pilos uferdige Gustaf 3s kroning (Nationalmuseum, Stockholm). M. har malt enkeltportrett av en lang rekke av de norske standspersoner som er avbildet i kroningsbildet, og dette oppdraget kan ha gitt ham grunn til reiser innenlands, bl.a. til Bergen for å samle portrettmateriale. Carl Johan og kronprins Oscar hadde M. møtt personlig, men vi vet lite om hvilke holdepunkter han hadde for portrettene. Selv betegnet M. portrettene som originalportretter, kopierte portretter og "imaginerte" portretter. Kroningsbildet var utstilt gjennom drøye to måneder i Christiania Cathedralskoles Bibliothek fra utgangen av januar 1822, og fra juni til august samme år i Bergen i det Dramatiske Selskabs lokale.
M.s begrensning som kunstner blir påtagelig i store malerier som kroningsbildet, helfigurportrettene og figurgruppene han utførte. Enkeltportrettene han malte etter hjemkomsten kan, utført i en sparsom koloritt, ha både en konsis form og menneskelig tolkning av modellen, f.eks. portrettene av den unge Broder Lysholm Knudtzon (1814, privat eie) og professor Olav Olavsen (Nasjonalgalleriet). I det hjemlige miljø fikk ikke M. den stimulans han trengte for å holde seg på høyden. I de senere år fikk han antagelig færre bestillinger. Tidlig aldring kan også ha svekket hans kunstneriske innsats. Empirens portrettmaler ble i Christiania avløst av den pyntelige biedermeiermaler Johan Gørbitz. Landskapsmaleren M. ble hurtig distansert av yngre, høyt begavete kunstnere som J. C. Dahl og Thomas Fearnley. Med sin europeiske bakgrunn spilte M. en viktig rolle i Christianias gryende kunstliv. Sammen med Benoni Aubert, Christian Collett og H. D. F. Linstow fremmet han i 1818 overfor Kirkedepartementet forslag om opprettelse av en kunstskole. Tanken var nok å gi skolen karakter av et kunstakademi, men man måtte nøye seg med en beskjednere ramme. På utstillingen i 1818 viste M. også en skulptur: Bergmanden. Det var "En historisk allegorisk Forestilling", en bas relief af "Kongsberg Sølvværks Gjenoptagelse". I et poetisk anheng til utstillingskatalogen har C.N. Schwach tolket relieffet og gitt en oppmuntring til den sørgende bergmann. M. hadde også et "mechanisk Talent", og han startet midt i 1820-årene på Holmen i Pipervika en fabrikk for produksjon av bl.a. keramiske bygningsornamenter og glassert takstein.
