I årene 1971–82 har N. fulgt en særpreget og personlig utvikling i sitt maleri. Etter bare ett år på akademiet debuterte han med sterkt forenklede landskapsbilder, med få og enkle naturformer malt i harmoniske og klare fargetoner av grønt og blågrått. Kunstneren kalte dem indre landskaper. I enkelte bilder som Antikken, Kjære Brunelleschi og Minnet om en natt, finnes undertoner av mystikk og spenning som peker fremover mot de vesensforskjellige landskaper han viste i Kunstnerforbundet i 1974. I store og golde landskaper med truende naturformer og lav horisont dukker kjempesnegledyr opp og billedgjør angsten, som f.eks. Partert landskap, Klar til hugg, Før sammenstøt. Det maleriske formspråk, med en delikat lasering av jordnære farger i varianter av grønt, blått og oker, virker dempende på de surrealistiske effekter. Fra 1975 forlot N. imidlertid sin motivkrets av indre landskapsopplevelser. Han gikk over til å bruke menneskelige figurer som symbol på følelsesmessige affekter, som ensomhet, aggresjon og utilstrekkelighet (eks. Gul balanse, Før slaget og Jeg skal tegne). Formspråket blir ekspressivt, og fargene varme, sterke og intense. Situasjoner og personkarakteristikk formuleres ved krasse fortegninger. Bildene viser enkle figurer i rom, med en enkel stol, bord eller seng. Motivet kan i utgangspunktet minne om Francis Bacons figurbilder. N. spiller ofte på kontrasten mellom flate og rom, bl.a. i Den ukjente (1981, Nasjonalgalleriet, Oslo), hvor man også finner innflytelse fra Bjarne Ness. N. arbeider også med akvarell, tusjtegninger og flere teknikker innen grafikken, bl.a. etsninger og koldnålsraderinger. Grafikken er helst i sort-hvitt og har et større motivregister enn maleriene, men fremdeles med enkeltmennesket i sentrum.