I syvårsalderen fikk S. en hofteskade som førte til gangbesvær. Han fikk ingen regulær skoleundervisning, men besøkte folkehøyskolen som hans 11 år eldre bror, publisisten og redaktøren N.J.S. drev i Såner og senere i Skjeberg. Broren hjalp ham til å få en kunstnerisk utdannelse, og S. sluttet seg til kameratkretsen omkring Edvard Munch, som for øvrig var hans firmenning. Først og fremst var S. opptatt av landskapsmaleriet. Han begynte med skildringer av byen og omegn, gatepartier fra Geitmyrsveien der familien bodde, og strøket omkring Vestre Aker kirke. I 1881 malte han sammen med Munch i Nordmarka. På Høstutstillingen 1883 debuterte han med tre høstlandskaper fra Modum (ett i NG). Også året etter viste han Modums-motiver. Etter sin første Paris-reise 1884 malte han enkelte lysfylte sommerlandskaper som røper hvilket inntrykk den franske impresjonisme hadde gjort på ham. Et par av hans bilder har også franske motiver, Fra omegnen av Paris (antagelig 1884, NG) og under et senere besøk, Fra Asnières (Høstutst. 1890). Som regel hentet han sine motiver fra de brede østlandsbygder og småstedene rundt Oslofjorden, fra Aker og Asker, Son og Hølen og strøkene langs Glomma, Ørje og Spydeberg. Unntak er somrene 1886, da han malte i Kristiansand-trakten, og 1889, da han oppholdt seg i Romsdal. Sine siste år tilbrakte han igjen for en stor del i Østfold, i Askim, der broren eide gården Foss, og i Rødenes, der hans siste store, ufullendte bilde ble til.
Det er Modums-bildene som betegner S.' gjennombrudd som kunstner. Han malte helst enkle høst- og gråværsstemninger som er fanget inn med en egen fin og varsom tone og med den ærbødighet overfor naturen som alltid preget hans kunst. Noen om- eller tildiktninger innlot han seg aldri på; "allting er best og penest som det er", hevdet han. Selv i det naturskjønne Romsdal unngikk han alle storslagne sujetter, nøyde seg med et gammelt sagbruk eller kvernhus i skogkanten (Sagbruk og Kvernhuset, begge 1889, NG) eller et gårdstun på bakkekammen (Sommerlandskap. Fra Romsdal 1889, Drammens Kunstfor. FG). Etter Thaulows forbilde malte han gjerne vinterlandskaper, der han med sin følsomme koloristiske sans maktet å ta vare på alle de fargeverdier som impresjonistene hadde oppdaget i snøen, de lette rosa fortoninger i sollyset og de fine blå skygger. Disse maleriske problemer er overlegent mestret i Vinter (1888, NG), eller Vinterdag, En gammel havepavillon som bildet opprinnelig het, med motiv fra Bolteløkken nær Fagerborg, Oslo. Dette og det mer programmatiske Februar 2° kulde (1887, NG) står som hovedverker i 80-årenes norske landskapskunst. LBM har et par andre vinterbilder, Fra Vestre Aker (1883) og Tøvær i Askim (1893). Blant hans siste bilder må fremheves det store Skaugumselva (1892), en blond, lysfylt skogstemning med sol over vårgrønne trær og en blank, glitrende elv. S. var en meget flittig kunstner og etterlot seg en stor produksjon der atskillige arbeider er mer på det jevne. I sine beste ting har han forstått å fylle enkle motiver med en rikdom av maleriske detaljer. Som menneske fikk han av alle som kjente ham, et sjeldent vakker ettermæle. Edvard Munch har portrettert ham med fin forståelse (1885, NG).
