B. forlot København ca. 1750 og slo seg ned i Norge. Oppdrag førte ham rundt til forskjellige deler av Østlandet, men hans hovedoppholdsteder synes å være Halden, Moss og Kongsberg. Kort reise til København i 1764 angående takseringen av et arbeid utført i Norge.
B.s norske produksjon omfatter kirkeutsmykning og dekorative relieffer til jernovner. Teorier har også vært fremkastet om en mulig forarbeidelse av modeller til Herrebø fajansefabrikk, men det finnes ingen sikre holdepunkt for dette. Få av B.s arbeider kan belegges. En vesentlig del av attribusjonene skjer derfor på stilistisk grunnlag og med utgangspunkt i enkelte regnskap. Dette gjelder både hans andel i utsmykningen av Kongsberg kirke og hans ovnskulptur for forskjellige jernverk.
Fra 1751 var han lønnet ved Moss jernverk. I 1752 utsmykket han Emanuelskirken i Halden og i 1759 muligens Hvaler kirke. 1762–1768 var B. opptatt med utsmykningen av Kongsberg kirke, samtidig som han laget ovnsrelieff for Fritzøe jernverk. Fra 1769 arbeider han både for Moss og Eidfoss jernverk, i 1775 for Odalen Verk og i 1776 for Bærum Verk. Felles for hans ovnsskulptur og kirkeutsmykning er at han hele tiden arbeidet i tre.
B.s hovedverk er treornamentikken og den dekorative skulptur i Kongsberg kirke, konsentrert om prekestol, alter, kongestol og orgelets pedaltårn. Av friskulptur kan fremheves kvinneskikkelsene Prudentia og Constantia til kongestolen, og Sakramentene og Troen til prekestolen. Særlig kongestolskulpturene preges av en enkel klassisisme. Andre av hans mindre figurfremstillinger viser anatomiske svakheter. Gloria på alterveggen i Kongsberg er hentet fra Lauritz de Thurahs Den danske Vitruvius.
B.s rokokko-ornamentikk er umåtelig velformet og spenstig. At den ofte har en symmetrisk oppbygning, tyder på at han har anvendt gjennomsiktige mønsterblad, som kunne snues etter behov. Til enkelte av ovnsrelieffene og utsmykningen til Kongsberg kirke er det påvist at han har benyttet mønsterblad fra ornamenttegneren Franz Xaver Habermanns kobberstikksamling. Dette gjelder særlig ornamentikken. Til fremstilling av figurscener på ovner har franske rokokkomalerier av f.eks. François Boucher og Charles Joseph Natoire ofte tjent som forbilder. Både i jernskulptur og kirkeutsmykning benyttet B. nær beslektede motiver og former.
B.s virksomhet faller innenfor rokokkoens stilperiode. En nyansert analyse av hans arbeider avslører at B.s produksjon også undergår stilistiske forandringer. Dette lar seg lettest påvise i hans ovnsrelieffer, fordi de spenner over hele hans liv som aktiv kunstner. Det kan være metodisk usikkert å forsøke å skissere en stilistisk utvikling i B.s ovnsrelieff fordi det vil i stor grad avhenge av attribusjonenes gyldighet. Med disse forbehold kan man likevel inndele relieffene i tre faser. Den første karakteriseres av klare rokokkoformer, hvor figurmotivet er forholdsvis lite i forhold til hele billedfeltet. En ornamental omramning er trukket helt ut mot kanten av billedfeltet, slik at det oppstår et frirom mellom figurmotivet i midten og omramningen. Fase to inntrer ved en overgang fra rokokko til Louis seize, omkring 1769–1770. Denne Louis seize pregede fase varer kun et par år, selv om en del av dens særmerker også beholdes i neste og siste periode. Overfladisk sett synes den tredje periode å representere en tilbakevending til et rokokkopreget formspråk, men en sammenligning med hans første periode røper vesentlige forskjeller. Den viktigste er selve organiseringen av billedflaten, som følger Louis seize-fasens inndeling.
B. fremstår som den største og dyktigste billedskjærer og skulptør i norsk rokokko. Det må likevel sies at hans særlige styrke ligger mer i evnen til plastisk forming, enn i originalitet i komposisjonen. Enkelte forfattere bebreider ham manglende evne til psykologisk skildring, en historisk meget ukorrekt innvending. At hans samtid oppfattet hans storhet, vises ikke minst gjennom mindre selvstendige kunstneres mange etterligninger av hans arbeider.
