Hedevig Lund

L. fikk sin første utdannelse i Stockholm der faren var statsråd i den norske regjeringen. I 1845 debuterte hun på utstilling i Børslocalet i Christiania med seks bilder, både selvstendige komposisjoner, genrebilder med kvinnelige hovedaktører, og kopier etter Adolph Tidemand. Hun tok ytterligere inntrykk av Tidemand under studietiden i Düsseldorf, der hun tilhørte hans nærmeste omgangskrets. Carl Sohn ble likevel mer bestemmende for hennes utvikling som portrettmaler. Et Studiehode fra denne tiden (1869, Trøndelag Kunstgalleri) er et godt eksempel på den bløtt maleriske, sentimentale og italieniserende portrettstilen som Sohn var eksponent for. L.s første store portrett, av moren Abel Marie Erichsen malt i Düsseldorf 1846 og utstilt i Christiania Kunstforening i februar 1847, ble hennes definitive gjennombrudd. Portrettet viser L.s kunst på sitt beste, sikker tegning og dempet koloritt, et avslappet, levende og mildt idealiserende uttrykk. Det var behov for salongfähige portrettmalere i Christiania og L. hadde relativt aktive år fram til 1854. Hun malte portretter av embetsmenn og kvinner av det bedrestilte borgerskap. Høydepunktet var bestillinger til Eidsvollsgalleriet, der portrettene av Gustav P. Blom (1853), Ole Rasmussen Apenes (1854) og Hans Haslum (1854) er de beste, med sin gode tegning og sikre karakteristikk. Hun har også utført kopier av portretter. En liten gruppe senromantiske genrebilder, kvinner i folkedrakt og lignende, med et sentimentalt preg, er også fra denne perioden. Etter 1854 opphørte L. så å si å male i 20–25 år. Et unntak er det litt stive portrettet av ektefellen Bernt Lund (1870) og Jesus i Getsemane, altertavlen til Stokken kirke, Aust-Agder (1867/68). En identisk altertavle i Våler kirke, Solør (1865) ble bestilt hos Bernt Lund, men forært av ektefellene sammen, og det er sannsynlig at L. har utført også denne. Først sent i 70-årene begynte L. å male igjen. Noen landskaper fra Sem gård, der familien bodde, skriver seg fra denne sene perioden. Landskapsstudie fra Borrevannet (1878, Nasjonalgalleriet, Oslo) er et godt eksempel på fornyelsen som hadde funnet sted i hennes maleri. Det er friluftsmaleri utført med lys palett, men med en bevisst komposisjon og utpenslet overflate.