P. hadde vært i svensk tjeneste 1561–63, men falt i unåde. Under den nordiske syvårskrig gikk han i dansk tjeneste og ble ansatt som kongelig byggmester fra 1564. P. ledet befestningsarbeidene på Båhus og Akershus 1566–70, på Krogen Slot (Kronborg) 1570–77 og under husarrest på Båhus fra 1577 til han i 1581 ble arrestert, anklaget for kongelig utroskap. Hans eiendom, forlegningen Borupgaard i Tibø, ble konfiskert. P. avventet en besiktigelse av nylig oppdagede svakheter ved en bastion på Krogen. Etter løslatelse i 1582 har han antagelig flyktet. Befestningsarbeidene på Båhus omfattet utbygging av ytre forsvarsverker; fra 1578 ble arbeidene utført etter P.s egen "skabelon" (modell). På Akershus anla P. den første permanente befestningsvoll utenfor middelalderborgen. Etter hans befestningsforslag ble en provisorisk jordskanse utenfor borgens nordfløy utbygd til et permanent jordverk i form av et tenaljeverk, uten bekledningsmurer, men antagelig med lav bruddsteinsfot (nåværende Kongens og Dronningens batterier). Sannsynligvis var det P. som stakk ut grunn til den planlagte flyttingen av Oslo etter brannen 1567.
Innenfor dansk og svensk kunsthistorie har P. vært tilskrevet arbeider både som arkitekt og billedhugger, bl.a. ut fra antagelser om at han som kongelig byggmester fungerte som arkitekt/byggmester for adelen (f.eks. Uraniborg for Tycho Brahe 1570-årene). Med utgangspunkt i steinhuggerarbeidene fra Krogen Slots ombygging, er P. tilskrevet en mengde billedhuggerarbeider på stilistisk grunnlag (f.eks. Lund domkirkes altertavle). Nyere forskning betviler imidlertid at P. har utført disse steinhuggerarbeidene.
