På det nyopprettede skandinaviske akademi i Paris, Maison Watteau, hadde M. Astrid Noack og Jean Osouf som medelever. Begge fikk betydning for hans kunstneriske utvikling. Av lærerne mottok han mye fra Charles Despiau som i sin undervisning la vekt på den umiddelbare iakttagelse. Despiau var for øvrig svært opptatt av M.s talent. På lengre sikt har imidlertid innflytelsen fra Adam Fischer vært sterkest, og hans interesse for nærmest arkitektonisk oppbygde skulpturer finner vi igjen i store deler av M.s produksjon. Etter tiden i Paris, som var svært produktiv, la M. skulpturen tilside. Så fulgte noen år med reiser og mer tilfeldig beskjeftigelse. Fra 1931 var han ansatt i farens skipsmeglerfirma, hvor han virket som skipsmegler til 1962. I årene fram mot 1937 var M. lite aktiv som billedhugger. Han deltok imidlertid i konkurransen om sjøfartsmonumentet i Bergen 1933–34, og et stort antall tegninger er fra denne tiden. I 1937 påbegynte han Mor og barn. En kvinne sitter med korslagte ben og holder et lite barn tett inntil seg. Gruppen ble utført i gips, i 1950 ble den hugd i tre, og i 1954 ble den utført i kleberstein (Bergen Billedgalleri). De fleste av M.s skulpturer har en lang tilblivelseshistorie, dels fordi virksomheten som billedhugger ble drevet ved siden av annet arbeid. De fleste skulpturene er lagt direkte opp i gips, med den mulighet dette gir for å kunne forlate arbeidet i perioder. M. debuterte på Høstutstillingen i 1945 med en utgave av gruppen arkitekt Fasting og familie (1939–58). Ekteparet er vist sittende, med et barn på morens fang og et annet stående mellom foreldrene. Hodene er vridd i forskjellige retninger, og med sitt særegne uttrykk vakte gruppen oppmerksomhet. I sin endelige utforming ble gruppen skåret i laminert furu og fikk en steilere holdning gjennom de loddrette stripene i materialet. Savonarola (furu, 1943) viser en stående mann med korslagte armer. Blikket er fanatisk, og med sitt voldsomme og sterkt manende uttrykk står denne figuren trolig isolert i M.s produksjon. En spesiell ro preger Knelende kvinne (bronse, 1951, krigsminnesmerke for Haus). Den sittende kvinnen med armene rolig hvilende på lårene er tydelig inspirert av egyptisk kunst. En sterkere følelsesintensitet fins i Mor og barn (bronse, 1954, krigsminnesmerke for Bergen). En sittende kvinne med bøyd hode holder i en liten gutt som står mellom hennes knær. Kvinneansiktets uttrykk av ømhet kan best sammenlignes med avskjedsscener på gravsteler fra klassisk gresk kunst. Med Liggende poet (1951–55) vant M. annenpremien i konkurransen om Nordahl Grieg-monumentet i Bergen. Skulpturen var egentlig tenkt som den ene ytterfigur i en større gavlutsmykking hvor gruppen Terpsichore, Melpomene og Thalia (påbegynt 1948, ennå uferdig) skulle utgjøre midtpartiet. Liggende poet viser en naken ung mann som ligger på siden og hever seg på høyre underarm. Bemerkelsesverdig er den latente spenningen i figuren, kontrasten mellom den markerte strekk i alle legemsdeler og den hvilende stillingen. Litt av den samme spenningen gjenfinnes i den noe mer naturalistisk utførte stående Yngling (bronse, 1972). Sentralt blant M.s portretter står bysten av Dr. Inger Haldorsen (marmor, 1946–48). Det følsomt utførte portrettet utstråler ro og en mild bestemthet. En helt annen karakter har portretthodet av Dr. Einar Lexow (bronse, 1947), antagelig tilkommet i forbindelse med et medaljeutkast. Formmessig er trolig portrettet det frodigste M. har laget. M. har også laget en rekke barneportretter. De fleste utmerker seg med følsomhet og innlevelse uten at de blir sentimentale, f.eks. Klaus (betong, ca. 1955). Blant M.s relieffer viser arbeidene i marmor sterkest stilisering. Relieffet er ofte svært lavt og er beregnet for sidelys. Figurene er bevisst gjort noe stive, og gjerne lite plastisk rundet, som f.eks. Fløy en liten blåfugl (marmor, 1949).
M. må kunne betraktes som den ledende norske medaljør i etterkrigstiden. Hans første utkast var til en medalje over Einar Lexow (ca. 1947), og i en rekke år laget han omtrent en medalje årlig, de fleste var private bestillinger. M. har latt alle sine medaljer støpe. Han har ellers vært opptatt av problemer omkring farge og patinering. Som et høydepunkt i produksjonen kan nevnes medaljen over Aud Aamot (1951). Portrettet fyller nesten hele adversen og innrammes av en kraftig dobbel kant. Trekk ved utformingen gir assosiasjoner til senantikk kunst. Enkle og stramme er medaljene over komponisten Harald Sæverud (1952) og over billedhuggeren Astrid Noack (1957). M. er vanskelig å plassere i en norsk billedhuggertradisjon. Som for andre norske billedhuggere var hans utgangspunkt en fransk, klassisistisk fundert naturalisme, men M. står nærmere nyere dansk skulpturtradisjon enn den norske. Med sin interesse for den strenge form i egyptisk og arkaisk gresk kunst kan han best sidestilles med Astrid Noack. Knappheten i formen og det beherskede i komposisjonene viser innflytelse fra antikk skulptur generelt. Felles for det meste av M.s produksjon er det sterke følelsesuttrykket, med ømheten som noe av et særkjenne.
