J. begynte på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole aftenundervisning mens han gikk på gymnaset. Han var bråmoden som billedhugger. Oppmuntret av Christian Krohg søkte J. det ledige professorat i skulptur ved Kunstakademiet i 1921. I innstillingen fra Bildende Kunstneres Styre oppnådde han to stemmer! J.s tidligste arbeider er byster i en naturalistisk stil. Avgjørende for hans senere formspråk var oppholdene i Paris i 1920-årene og et opphold i Hellas i 1925. I Paris traff han bl.a. Emil Lie, Bror Hjorth, Stinius Fredriksen og Alberto Giacometti. Antoine Bourdelle var den lærer som fikk mest å si for ham, men tilegnelsen av fransk akademisk skulpturtradisjon har nok hatt betydning for J.s konservative holdning til bruk av materialer, hans vekt på den håndverksmessige utførelse og faste forankring i et figurativt formspråk. J. var også opptatt av Ossip Zadkines kunst, noe et sterkt stilisert og dekorativt hode av Emil Lie (1922) vitner om. En stor del av J.s produksjon er portrettbyster. Han har gitt karakterfulle skildringer av en rekke billedkunstnere og forfattere, bl.a. Ruth Krefting (1921), Leon Aurdal (1924, Bergen Billedgalleri), Norvald Valand (Haugesund Billedgalleri), Ragnar Kraugerud (1950) og Dagfin Werenskiold (1967). Av stor betydning for J. var møtet med Hans E. Kincks forfatterskap og Ingeborg Refling Hagen i 1925. J. ble nært knyttet til den såkalte Ekeberg-kolonien. I tiden 1925–32 arbeidet J. på et portretthode av H.E. Kinck, der formen er røft modellert og liksom knadd fram. (Nasjonalgalleriet, Oslo og Deichmanske bibliotek, Oslo). Generelt har J. en uvilje mot dekorative effekter i sin kunst og unngår glatte og polerte overflater. Bysten av Arne Halgjem (1926, Vestre Aker gravlund) er strengt oppbygd, og det er lagt vekt på å samle trekkene i store, kubiske masser. J. vant i 1935 konkurransen om et Arne Garborg-monument i Stavanger. Skulpturen ble hugd i labradorgranitt og stod ferdig i 1940. Da man ikke ønsket en avduking under krigsårene, ble den stående, og etter en skade delvis omarbeidet. Da statuen ble vist på større utstillinger i Oslo og København i 1946, vakte den stor oppmerksomhet og har dannet skole for en rekke norske monumenter i etterkrigsårene. J. markerte seg sterkt i alle større skulpturkonkurranser i 1920- og 30-årene. Hans utkast til en statue av en spydkaster på Dælenenga i Oslo i 1927, resulterte i en bestilling på en idrettsmerkestatuett for Norges Friidrettsforbund (1939). J.s utkast til et relieff for utsmykking av Minnehallen i Stavern fikk positiv mottagelse, men ble ikke premiert (1929, detalj i bronse Nasjonalgalleriet). Originale skulpturale løsninger leverte J. til konkurranser om skulptur på Jernbanetorget i Oslo i 1932 og Youngstorget i Oslo i 1937. For Jernbanetorget laget J. utkast til en fontene med stupere og svømmere gruppert omkring en sylinderform. Monumentet over arbeiderbevegelsens pionerer på Youngstorget var tenkt som en apoteose over proletariatets revolusjonære og frigjørende oppgave i historien. Gjennom et relieff som skrur seg i en spiralbevegelse om en firkantet søyle opp mot et klimaks i søylens toppunkt, illustreres Karl Marx' tanke om dialektikken i historien. J. var i 1930-årene overbevist marxist, og i hans relieff til Bygningsarbeidernes Hus (1939–42) utlegges marxismen i programmatisk form: To bygningsarbeidere, utført i høyt relieff, setter en stokk i lodd. De står mot en bakgrunn av bjelker, stillaser og arbeidere i lavt relieff. Gjennom skildringen av en konkret arbeidssituasjon skal tesen om motsetninger som går opp i hverandre og danner grunnlag for den videre utvikling illustreres.
Som oftest har J.s større offentlige monumenter et symbolsk innhold som vanskelig kan utledes av den rent visuelle opplevelse av verket. Frihetsmonumentet, Notodden (1952–59) viser en tenksom yngling som hviler med et ben på en løve som ligger med halen strittende i været. Formen er realistisk, men innholdet uforståelig uten at betrakteren på forhånd er kjent med kunstnerens egen utlegning. Med utgangspunkt i de problemer etterkrigsungdommen stod overfor har J. villet lage et symbol for de truende krefter, løven, som foreløpig er styrtet, men en ny trussel, atombomben, er oppstått. I 1957 vant J. konkurransen om Nasjonalmonument over krigens ofre. Motivet er en brottsjø som slår innover en båt. Foran disse elementer er plassert en kvinne og en mann. Mannen symboliserer bl.a. motstandsbevegelsen, mens kvinnen forestiller de indre ressurser man søker trøst i under katastrofen. Monumentet stod ferdig på Akershus festning først i 1969, og ved avdukingen i 1970 ble det sterkt kritisert. Dets symbolske innhold ble bare i liten grad oppfattet og verkets plassering og utforming ble angrepet. Torso (1966, Nasjonalgalleriet) er en detalj av Nasjonalmonumentet. Av skulpturer i mindre format fra etterkrigstiden kan nevnes Kvinneakt (1967) og byste av Tarjei Vesaas (1. versjon 1954, Riksgalleriet; 2. versjon 1956).
I tiden 1927–35 virket J. som kunstanmelder i Oslo Illustrerte. Senere har J. ofte engasjert seg i den løpende debatt om kunstneriske spørsmål. I 1946 søkte han professoratet i skulptur ved Kunstakademiet uten å få det. J. har hatt en rekke sentrale verv i billedkunstnernes faglige organisasjoner. Også den rent tekniske og praktiske siden ved utførelsen av skulpturer har interessert J., og i 1973 mottok han gullmedaljer ved oppfinnermessene i Wien og Frankfurt for et slagverktøy som overfører modellen i full størrelse gjennom en elektronisk styringsenhet.
