R. debuterte på Høstutstillingen i 1956 med to barnefigurer, hvorav den ene, Sinnatagg (bronse ca. 1956) er røft, nærmest impresjonistisk modellert på guttens bryst, skuldre og armer, dels som kontrast til ansiktets glatte, avrundede former. Figuren viser R.s tekniske dyktighet som modellør innenfor et tilnærmet realistisk formspråk slik det ble formidlet av hans lærer Per Palle Storm på Kunstakademiet.
Et annet utgangspunkt for R.s arbeider ble oppholdet på kunstakademiet i København 1951. Særlig påvirket av Adam Fischer, har R. laget en rekke stiliserte skulpturer av steingods, som Magdalena fra Anticoli (1961, også senere utgaver). Den lubne kvinnen er gjengitt stående med parasoll og vinkrukke i hendene i store, runde og glatte former. Interessen for steingodsets muligheter innenfor dette dekorative formspråket har R. videre tatt opp under sitt utstrakte samarbeid med keramikere som Jens og Margrethe von der Lippe og Erik Pløen. Dette har bl.a. resultert i flere små terrakotta- og steingodsrelieffer, som det frodige Afrodite mater hønene sine (steingods, Nasjonalgalleriet, Oslo) med nærmest naivistisk figurfremstilling og perspektiv. Det samme preget er til stede i en større veggdekorasjon Aviskona og byen (steingods 1965, Aftenposten). Aviskona er gjengitt stående i fyldige, litt tunge og runde former, omgitt på begge sider av mindre, innrammede, rektangulære felter som viser idylliske scener med lekende barn, noen voksne samt dyr, fugler, blader og blomster, alt dekorert i klare farger. Dette muntre og livsbejaende innholdet står også sentralt i R.s mange lekeskulpturer. De er laget i fantasifulle former og sterke farger i varierte materialer som betong, plast og ulike metaller, og fremstår som uhøytidelig og utradisjonell skulptur, f.eks. på Haukåsen skole, Oslo (malt betong 1973). I Skulptur for samvær i Ryd senter, Linköping (betong, reist 1973) har R. i samarbeid med Per Göransson utformet en kolossalskulptur som også fungerer som scene for opptredener. Andre tilsvarende arbeider står som rent dekorative og humoristiske innslag i bomiljøet, som Don Quijote (bronse 1978) og Vindmølle (akryl og betong 1973), begge sammenstilt på Bøler torg, Oslo 1978.
Oppholdet ved kunstakademiet i København har også virket inn på R.s øvrige produksjon, men vel så viktig er studieoppholdet i Paris 1952, vennskapet med Jean Osouf, samt lange, årvisse opphold i Liguria fra omkring 1970 med de muligheter dette har gitt til å møte italiensk billedhuggerkunst. I de senere år har han vært spesielt opptatt av Giacomo Manzus bronseskulptur. R.s portretter fremstod fra slutten av 50-årene med forsiktig klassiserende drag, som portrettet av datteren Kristin (steingods 1962), der sporene etter modelleringen er utvisket. Den glatte overflaten preger også arbeidene i bronse i 60- og 70-årene, men nå i et geometrisk stilisert formspråk. Eksempler på dette er Barnevask (bronse 1969) og den mer abstrakte Elvebåt (bronse 1965-67) der en mann er plassert svevende like over den forenklet gjengitte elvebåten, en svakt buet form skrånende oppover under og bak mannen. Mest ytterliggående rent formalt er Leif Tronstad-monumentet i Sandvika (granitt 1971-73), som består av en monumental varde i geometriske former med symbolske relieffer. R.s mest vellykkete offentlige arbeid er Sverd i fjell, Hafrsfjord (bronse 1980-83). Tre ca. 10 m høye, vertikalt plasserte sverd er montert i fjellet ved strandkanten i det flate kystlandskapet, og kontrasterer dette på effektfullt og monumentalt vis. Sverdene bærer merker etter kampen, men symboliserer ved å være "stukket i jorda" overenskomsten og freden, etter den skikk vikingene selv brukte. Sverdskaftene knytter ved sine landsdelssymboler an til rikssamlingen. Sammen med bl.a. Arne Vinje Gunnerud og Skule Waksvik står R. som en av de mest aktive representanter for en generasjon norske billedhuggere som fra 50-årene av har utført en rekke arbeider i forbindelse med den utstrakte offentlige boligbyggingen etter krigen. Ut fra oppdragenes karakter, men også som en forsiktig reaksjon på eldre billedhuggeres mer heroisk-monumentale arbeider med direkte nasjonale og politiske overtoner, søkte de en type skulptur som først og fremst skulle være et fellesgode ut fra den demokratiserende tanken om kunst for alle.
