L. bosatte seg etter endt utdannelse i Nome i Telemark der han arbeidet noen år som redaktør. En tid var han ansatt som assistent hos arkitekt Ole Landmark i Bergen, før han i 1919 åpnet egen arkitektpraksis samme sted L. har utført større byggeprosjekter og mange restaureringsarbeider på Vestlandet, særlig av kirker. Det er imidlertid gjennom eneboligene han tegnet i Bergen og omegn i mellom- og etterkrigstiden han har gjort sin største innsats som arkitekt. Han vant i sin samtid stor anerkjennelse for sine eneboliger og interessen er fremdeles stor for en rekke av hans arbeider, fordi det har lykkes ham bedre enn de fleste å skape en moderne arkitektur med lokalt særpreg og en nær sammenheng mellom bygning og terreng. Hans arbeider er utformet etter et inngående studium av terreng, natur, miljø og den stedegne byggeskikk. Hvert enkelt bygg er gitt individuell utforming etter stedets egenart. Istedenfor å ta utgangspunktet i Bergens-stilen, dvs. den bymessige bebyggelse fra 1700- og 1800-tallet, som de fleste andre Bergensarkitekter gjorde, fant han sine forbilder i den tradisjonsbundne vestnorske byggeskikkens form og materialbehandling. Felles for en rekke av hans bolighus er bruk av tørrmur av bruddstein fra byggeområdet, og supanel behandlet med tradisjonelle farger, f.eks. Aga-rødt, blymønje-rødt eller oker. Ofte ble bordkledningen behandlet med tjære eller jernvitriol for å få samme gråtone som ubehandlet værbitt bordkledning. Takene var enten tekket med vekslende jernoksyderte og blågrå skiferheller, eller med sorte, eventuelt røde pannesteiner. Bygningskroppen ble ofte brutt ned i bygningsvolumer av varierende høyde og utforming og satt sammen på forskjellig måte i harmoni med landskapet. Fellestrekk ved hans eneboliger er en fri og utradisjonell romdisponering, som peker mot engelsk og amerikansk arkitektur. Uten tvil har hans møte med arkitekt Frank Lloyd Wright i USA og Sir Edwin Lutyens i England vært av betydning. Bruk av synlig utvendig pipe og skråavsluttede murforlengelser, lik middelalderske støttepilarer, kan føres tilbake til engelsk arkitektur. Disse bygningselementer fremtrer likevel som vestnorske ved at de ofte er murt som tørrmur. L.s bygg utmerker seg ved høy kvalitet i materialbruk og håndverksmessig utførelse. Han rettet ofte selv de opprinnelige planer på byggeplassen til minste detalj.
Allerede i et av hans første arbeider, et sommerhus ved Godøysund (1919), fins mange av de foran nevnte karakteristiske trekk. Forbildet har vært vestlandsk gårdbebyggelse der eldre bygninger er påbygd til husrekker som følger terrenget. Sommerhuset har i sin oppbygging bevart preg av en gård satt sammen av bygg fra forskjellige tider ved bl.a. bruk av ulike vindus- og dørtyper, men fremtrer likevel som en helhet. Huset har fått ukonvensjonell planløsning og stuene f.eks. ligger på tre forskjellige nivåer. Utvendig er huset kledd med supanel som på en side er behandlet med jernvitriol og på den andre med mønje. Taket er tekket med røde pannesteiner. Til anlegget hører bl.a. et badehus oppmurt av gråstein. Boligen han oppførte i Årstadveien 19 (Villa Blaauw) (1925 - 27), ble belønnet med Houens premie. Bygningen har T-formet grunnplan hvor to to-etasjes bygningsvolumer med valmtak er stilt vinkelrett på hverandre. De følger terrenget slik at den øverste bygningsdelen ligger en etasje høyere enn den andre. Den nederste er i slemmet tegl med utvendig pipe på den ene siden og karnapplignende utbygg på den andre. Den øvre delen har suet bordkledning og mange likhetspunkter med tradisjonell vestlandsk trebebyggelse. Villaen L. oppførte i Storetveitveien 33 (1927) har en helt annen karakter: Bygningens hovedform er påsatt mange tilbygg og utbygg på forskjellige nivåer, som likevel gir en samlet enhet pga. sammenhengen med terreng, fargevalg og bruk av tradisjonsbundne materialer. Eksteriørets vestlandspanel er behandlet med blymønjerødt og grunnmuren er lagt opp som tørrmur av naturstein. Taket, som spiller en vesentlig rolle for helhetsinntrykket, er tekket med vekslende jernoksydert og blågrå skifer.
Av L.s bygninger fra etterkrigstiden kan nevnesgjestgiveriet i Tafjord på Sunnmøre (1946). Terrenget har også her vært medbestemmende for bygningens form og utførelse. Utvendige vegger er utført delvis som ålesundsmur med anvendelse av bruddstein fra tomten, og delvis med tjæret vestlandspanel. Taket er tekket med skifer. Gjestgiveriet består av to bygningsvolumer lagt vinkelrett på hverandre; etter tradisjonell vestlandsk byggemåte er det største lagt høyest og nærmest fjellsiden. L.s monumentalbygninger har på grunn av oppgavenes karakter fått et annet preg enn bolighusene. I konkurranseprosjektet til rådhusanlegg i Bergen, tegnet han en hel rådhusby med trekk karakteristisk for byens bebyggelse gjennom tidene. Blant L.s øvrige arbeider kan fremheves hvilehjemmet Marias Minde med Vår Frue kapell (1957) for fransiskanersøstrene på Bestemorsminde i Ytre Sandviken. I det meget enkle kapellet, hvor skipet har tønnehvelv og koret avsluttes med apsis, anes tradisjoner fra norske middelalderkirker. Kapellet utgjør en fløy i et L-formet anlegg. Utenfor korveggen mot gårdsplassen er plassert et høyt og slankt italiensk-inspirert klokketårn. Anlegget er oppført i slemmet tegl og taket tekket med røde pannesteiner. L.s første restaureringsarbeid var Fana kirke (påbegynt 1926) og hans siste var ombyggingen av Ål kirke (fullført 1959). Hans mest omfattende oppgave var gjenreisingen av Nykirken i Bergen i 1956, etter krigsskade i 1944, da kirken nylig hadde åpnet etter reparasjoner utført av L. sammen med arkitekt Hans Wichmann Rohde. Oppmålingstegninger, fotografier og fargeprøver osv. fra dette arbeid gjorde det mulig å rekonstruere kirken. Gjennom det L. har skrevet om Nykirken og andre monumenter i Bergen, kan vi lese hans interesse for og omfattende kunnskap om Bergens kultur- og arkitekturhistorie. Hans stadige ønske var å opprette "Foreningen til fremme av langsomhet og ro".
