H. er født i Tromsø, men flyttet allerede i fireårsalderen til Oslo. Det syns å fremgå at hun har hatt en rekke opphold i Tromsø under oppveksten. Etter hva hun selv beretter ble barndomsinntrykkene nordfra et grunnleggende element i hennes kunstneriske utvikling. Hun elsket å fiske og ligge på magen i båten og glo på alt det rare på havbunnen. Vegetasjonen og dyrelivet i sjøen gav henne de første impulser i dekorativ retning, siden ble det skogen, trollstemning, fosser og vann. I 7–10 årsalderen studerte hun med en botanikers minutiøse interesse hvert strå, hver blomst og hver maur. For H. var det en lykke at hun fikk Wold-Torne til lærer. Hos ham opplevde hun kjærligheten til det spesielt norske, norsk middelalderornamentikk og folkelig prydkunst. Men til tross for det nære forhold hun stod i til hans kunst og hans personlighet, utviklet hun seg allerede i unge år til en fornyer av norsk dekorativ stil. Også tradisjonen fra Gerhard Munthe førte hun videre, ikke minst som bokkunstner.
Hun drog tidlig ut for å sette seg inn i andre lands og andre tiders dekorative kunst. I 1916 studerte hun Joachim Skovgaards fresker i Viborg i Danmark; i 1919 middelalderens glassmaleri, særlig i katedralen i Chartres, dessuten italiensk og spansk kunst. I 1921 studerte hun katedraler i Mellom-Frankrike og italiensk freskomaleri, og i 1922 italiensk ungrenessanse. Hennes arbeidsevne syns gjennom mer enn en menneskealder å ha vært overveldende, og bredden i hennes produksjon nesten ufattelig. Foruten fremragende arbeider i glassmaleri, bokkunst og kirketekstiler, hennes egentlige arbeidsfelter, utførte hun vignetter, ex libris, utkast til St. Olavs orden, Olavsmedaljen, norske pengesedler, adresser, frimerker, telegramblanketter, plakater, bokomslag, tapeter og møbler. Som bokkunstner står H. som en ener innen norsk illustrasjonskunst. Inspirert av middelalder og renessanse begynte hun som illustratør av sakrale verk. Det første var Martin Luther: Om et kristenmenneskes frihet (1917). Den er preget av frigjort inspirasjon og et fullkomment herredømme over teksten, opplevd som drama. Hun var da 21 år gammel, og allerede her aner man nøkkelord til hennes kunstneriske utfoldelse: inspirasjon og visjon. Hennes sakrale illustrasjoner, som har en sjelden ornamental fantasi, gir uttrykk for evne til religiøs innlevelse. Hun arbeidet seg fram til stadig sterkere og dristigere dramatisk kraft. I 1933 illustrerte hun Hans-Henrik Holms store folkeepos Jonsoknatt. Dette eiendommelige verket har røtter i hedensk-mytisk livssyn, bygger på tradisjon og sagn og er fylt av naturmystikk og trollskap. I en rekke tusjpenntegninger har det lykkes H. å fange inn ikke bare den voldsomme dramatikken, men også de poetiske kvaliteter. Dermed har hun tilført verket en ny dimensjon som, iallfall til en viss grad, gjør det tilgjengelig. Vi møter her for første gang hos henne en lyrisk stemning i de storlinjete landskaper. Samtidig har hun fanget inn det primitive folkelivet, villskapen, spillemannsmystikken og uhyggen, men også streif av ung kjærlighet. Dette arbeidet viser i hvilken grad visjonen er en bærende kraft i hennes kunst. Forarbeidene til dette verk (Nasjonalgalleriet, Oslo) gir et innblikk i hennes kamp med stoffet inntil hun nådde det fullgyldige uttrykk. De viser henne som en eminent tegner.
H.s hovedinnsats som kunstner ble glassmaleriet. Her forenet hun den dype religiøse innlevelse, den suverene komposisjon og den strålende fargeprakt med teknisk kyndighet. Hennes første arbeider kan ha en antydning av mild fromhet som fører tanken hen på Wold-Torne. Men etter hvert slår hennes egen sterke karakter, hennes dristige ornamentale fantasi og utpregede sans for komposisjon igjennom. Sitt første store gjennombrudd fikk hun med Korsfestelsesgruppen i Bergens Korskirke (1928) (kartongen i Nasjonalgalleriet). Hennes stil har undergått en forenkling som gir komposisjonen en frodig storhet og fargene en intens klarhet. Enda lenger nådde hun i utkastene til korvinduer i Trefoldighetskirken i Oslo 1929, utført 1933–35. Hun ble en overlegen vinner i konkurransen. I dette sitt hovedverk behersker hun fullt ut sine kunstneriske virkemidler.
