Etter å ha gått i verkstedlære hos Schneider & Knutzen i Oslo, etablerte P. i 1946 eget verksted på Høn i Asker. I 1948 flyttet han verkstedet til Espa i Stange og drev dette fram til 1957. Produksjonen fra denne første perioden bestod for det meste av dekorert tinnglasert leirgods. Omkring 1957 brøt han med sin tidligere tradisjonelle leirgodsproduksjon, innredet nytt verksted på Ljan ved Oslo og gav seg til å eksperimentere fram et rustikt steingods med helt nye form- og glasurkvaliteter. Disse resultatene av mer enn ett års eksperimenter var brent i elektrisk ovn ved 1270 C og ble stilt ut for første gang på Foreningen Brukskunsts høstmønstring i Kunstnernes Hus i 1958. Steingodsarbeidene hans vakte oppmerksomhet og den danske arkitekten Erik Herløw sørget straks for P.s deltagelse på den kresne brukskunstutstillingen Formes Scandinaves, Paris. Denne utstillingen og separatutstillingen i Norway Designs i Oslo 1959 markerte P.s gjennombrudd som keramiker. Tildelingen av Lunningprisen i 1961 samt deltagelsen på en rekke utstillinger i inn- og utland befestet snart hans voksende ry.
P.s tidlige steingods bar nok fortsatt preg av Nordens mer bruksorienterte keramiske tradisjoner. Viktige orienteringspunkter for hans nye keramiske arbeider var steingodset til Christian Poulsen, Axel Salto, Saxbo, Kåre Fjeldsaa og Vilhelm Kåges Farstadgods. Men P.s hyppige bruk av celadon- og okseblodglasurer røper også hans interesse for østens keramiske idealer. Flere terriner, urner og vaser i grålige, saltspettede glasurer viser et umiskjennelig slektskap med Sung-tidens kinesiske keramikk.
P. kom etter hvert fram til at hans steingods brent i elektrisk ovn innebar en begrensning av materialets, og særlig glasurenes uttrykksmuligheter. Studieoppholdet ved Den Kgl. Porcelainsfabrik og gjesteprofessoratet ved Midway Studio, Chicago gav ham anledning til nye brenningseksperimenter i gassovn. På dette grunnlag arbeidet han fram et steingods, brent ved 1320 C, med et tettere formuttrykk og rikere glasurvirkninger. Resultatene av eksperimentene fra USA-oppholdet viste han på separatutstillingen i Kunstnerforbundet høsten 1964. I mange av de nye arbeidene hadde P. forlatt dreieskivens oppdreide former, og under inntrykk av de mer eksperimentelt arbeidende amerikanske keramikerne gikk han over til håndbygde, mer kantete former med et lavmælt, rustikt preg. Samtidig viste han her for første gang sine blå og brunlige feltspatglasurer tilsatt metalloksyder i forskjellige farger. Med egen gassovn fra 1964 kom P. i årene fremover til å variere og utvide registeret av tunge, skulpturale former og tyktflytende, reduksjonsbrente glasurer i mettede jordfarger. For mange har denne side av P.s produksjon blitt stående som noe av et "varemerke".
Etter hvert fikk mange av P.s keramiske arbeider et mer avrundet, organisk preg. Flatenes glidende overganger og silhuettenes myke konturer fremhevet glasurenes skiftninger og taktile stofflighet. P. har selv påpekt sine arbeiders slektskap med østens keramikk, og særlig har han fremhevet den japanske keramiker Hamadas arbeider. Dette slektskapet kom tydelig til uttrykk på festspillutstillingen året etter i Vestlandske Kunstindustrimuseum, hvor særlig hans arbeider i mørk blå kobolt- og rød okseblodglasur vakte oppmerksomhet. P.s personlige formuttrykk hevdet imidlertid sin selvstendighet overfor de østlige aner gjennom en utpreget rustikk stofflighet. På utstillingen i Vestlandske Kunstindustrimuseum viste P. også keramiske veggrelieffer. I årene som fulgte utførte han en rekke offentlige utsmykkinger, bl.a. i samarbeid med billedhuggerne Fritz Røed, Roald Olsson og keramikeren Ingvil Havrevold. I veggrelieffet til Romsås sykehjem fikk han full råderett over de kunstneriske uttrykksmidler, og motiv og materialer er her smeltet sammen til et høyst særpreget, ekspressivt formspråk.
Omtrent samtidig med P.s flytting til Son i 1973, fant det sted en nyorientering i hans keramiske formspråk. Gjenstandenes bruksfunksjon ble skjøvet i bakgrunnen eller forsvant helt. Dreieskiven tjente bare som utgangspunkt for de modellerte og ofte deformerte formene. Gjennom P.s froskemannsvirksomhet ble sjøen det element hvor han hentet nye ideer og forbilder. Krukker i form av taggete kråkeboller, sjøpinnsvin og sjøanemoner, glasurer som imiterte organiske teksturer i sjøens særegne fargeskalaer, preget mer og mer hans keramiske arbeider. Disse undersjøiske formelementene var åpenbart med på å konstituere P.s nye skulpturale og ekspressive formuttrykk. Den store mønstring av keramiske arbeider i Galleri F 15 høsten 1981 representerte et foreløpig høydepunkt. Mønstringen ble senere vist som vandreutstilling i flere europeiske hovedsteder og markerte et gjennombrudd for lanseringen av norske kunsthåndverkere i utlandet. I sine seneste arbeider har P. gjort bruk av en lysere, mer kaolinholdig porselensleire. Sammen med anvendelsen av krystallglasurer har dette resultert i et lysere og lettere keramisk formspråk som i noen grad bryter med den konvensjonelle oppfatningen av steingodsets karakteristika. P.s steingods-arbeider er et resultat av en stadig søken etter nye keramiske uttrykksmuligheter. Til tross for hans varierte formuttrykk eier hans arbeider en særegen tett stofflighet og ekspressiv kraft som savner sidestykke i vår tids keramiske produksjon.