Etter endt utdannelse og praksis ved gobelinverksted i Nederland, har J. fra 1951 drevet egen vevstue i Kristiansand. Hun produserte først brukstekstiler, men gikk fra 1953 over til å veve billedtepper. Hun har i tillegg også vært knyttet til flere tekstilfabrikker som designer.
J.s store produksjon faller i tre deler: Tepper med religiøse motiver, fortrinnsvis til kirker, tepper med profane motiver til andre offentlige bygg, og mindre tepper til private hjem. Med sin inngående kjennskap til kristen kunst og symbolspråk, er J. i dag en av våre fremste på kirkeutsmykkingens område. Fra 1960 har hun vevd en lang rekke altertavler til ulike kirker og forsamlinger, i varierende form og format og med ukonvensjonell materialbruk. Teppene avspeiler liturgien gjennom sine farger og symboler, samtidig som de leder oppmerksomheten mot alteret. "Fra mørke til lys" har hun selv satt som motto over sine altertepper. Antependier til Kristiansand domkirke (1960) og Agder sentralsykehus kapell (1963) ble for J. innledningen til en lang rekke bestillinger av kirketekstiler. Hennes største arbeid fra 60-årene er et 6 meter langt alterteppe til Varden småkirke i Stavanger (1969), hennes virkelige gjennombrudd som kirkekunstner. Den lange frisen gir et fortettet bilde av kirkeåret, med utgangspunkt i de vekslende liturgiske farger. Mørke og lyse felt skifter, og med dem også symbolene for de ulike periodene. J. ønsker i tillegg å vise det enkelte menneskets utvikling, symbolisert ved en plante i vekst fra spire til blomst. Med sitt store teppe Livets trapp, Grimstad videregående skole (1974), tok J. i bruk en y-form som senere har gått igjen i flere av hennes kirketepper. Det beste eksempel finner vi i altertavlen til Tveten kirke, Oslo (1976). Både fargemessig og innholdsmessig er teppet bygd over kontrasten lys-mørke. Det Y-formede teppet strekker sine 3 endestykker tilsynelatende uavsluttet oppover og nedover, oppover mot lyset, nedover mot mørket. J. vil vise at verken lyset eller mørket har noen grenser, men samtidig peke på lysets seier over mørket. Også til Teie kirke, Tønsberg (1978), Bekkefaret kirke, Stavanger (1980) og Søndre Slagen kirke (1979) har J. skapt altertavler som vil bli stående som hovedverk i norsk kirkekunst. Teppene har et anseelig format, uregelmessig form og gir alle inntrykk av å være utsnitt av tepper som strekker seg mot det uendelige. Materialbruken i altertavlene har også sin spesielle betydning for J. Hun bruker i tillegg til de tradisjonelle materialer som ull, lin og silke, også tekstile fibre man vanligvis ikke forbinder med billedvev, f.eks. vrakgods som gamle trosser og gjenglemt fiskegarn. Ved å blande de ulike materialene og flette inn stener, gamle beslag o.l., får hun fram de mest raffinerte kontraster og teksturer. De verdiløse og forkastede materialene blir symboler på de menneskelige vrak som det kristne budskap først og fremst er rettet mot.
Fortellertrang og eksperimentering med ulike tekstile fibre er trekk som går igjen hos J. også i hennes monumentaldekorasjoner til profane bygg. Hennes største dekorasjon Den røde tråd (Realfagbygget, Universitetet i Bergen 1981) viser i hvilken grad hun mestrer en usedvanlig vanskelig romsituasjon, med 3 veggfelt i betong à 30 m2 som pga. en rampe opp til 2. etasje ikke kan sees samlet fra noe punkt. J. har løst oppgaven med løsthengende renningstråder hvor det er vevd inn diagonale former som tilsynelatende overskjærer hverandre og filtrer seg inn i hverandre. I de innvevde fragmentene gir J. en kronologisk oversikt over norsk tekstilhistorie fra vikingetid til vår tid. Rødfargene dominerer de tre teppene. Sterkest er bruken av kromrødt, og J. har med stor frihet i fargeholdningen kopiert sine kolleger Frida Hansen og Hannah Ryggens arbeid. Slik har hun også best harmonisert teppenes farger med rommets sparsomme fargeholdning.
J. har videre vevd en lang rekke mindre tepper til utstillinger og på bestilling fra private. Hennes første bestilling var Haugtussa (1955) til Kirsten Flagstads hjem i Kristiansand. Hun har også hentet motiv fra folkeviser, som i Bendik og Årolilja (1958), eller fra dikt av Øverland, De hundrede fioliner (1965). Enkelte komposisjoner er nonfigurative, inspirert av åklevev, som Drill i dreil (1969) og Med slør og gratie (1969). I andre tepper eksperimenterer hun med nye materialer (Kobberteppe, 1976), eller utformer tepper som debattinnlegg i miljøvernkonflikter (Arsenikk og gamle kniplinger, 1981). Av tepper med politisk innhold må nevnes trilogien Øst er øst, Vest er vest og Broen (1966-69). Her gir J. uttrykk for sitt syn på de totalitære staters makt og på vestens materialisme. Variasjon og stor bredde, fantasi i form, innhold og materialbruk er typisk for J.s produksjon. Hun er stadig på jakt etter nye uttrykksformer som kan formidle et engasjement. Her er hun på linje med Hannah Ryggen, den norske kunstner som kanskje har inspirert henne mest.
