Etter å ha virket kort tid i Røyken fra 1920, slo S. seg i 1925 ned som arkitekt i Oslo, hvor han bygde opp et av landets største arkitektkontorer.
Han slo for alvor gjennom med den pussede De-No-Fa-gården i Oslo (1930 - 31). Denne fikk Houens fonds pris 1933, og S. ble betraktet som en ledende ekspert på forretningsbygg. Han oppførte flere funksjonalistiske forretningsgårder. Blant disse står Grensen 15 i Oslo i første rekke, selv om denne ikke ble oppført helt etter S.' intensjoner. Han var også virksom som leiegårds- og villa-arkitekt. Hans kanskje beste enebolig er Ivar Aasens vei 19 i Oslo i upusset tegl. I samme materiale bygde S. et stort antall leiegårder på Kampen i Oslo (1933 - 34). Disse skiller seg fordelaktig ut fra mye av det øvrige massebyggeri fra denne tiden. Fellestrekk for S.' funksjonalistiske arbeider, som særlig utmerker de her nevnte arbeider, er en sikker sans for proporsjoner, som muliggjør raffinerte vindusløsninger og lys/skyggevirkninger som gir liv til selv store fasader. Byggningsvolumet framtrer gjerne som sammensatt av mange klart definerte bygningsledd. Eleganse er et stikkord som karakteriserer S.' arbeider fra mellomkrigstiden. I 1937 slo S. seg ned i Gol og ti år senere på Hønefoss. Hans arbeider fikk en mer nasjonal karakter, inspirert av eldre norsk trearkitektur. Han arbeidet mye med landbruksbebyggelse, både med nybygg og ombygninger, og var meget interessert i det håndverksmessige ved byggearbeidet. S. var en sterk personlighet, og trolig en av de utpregede kunstnernaturer i den norske arkitektstand. Han var da også virksom som maler, deltok i utstillinger og utførte dekorative oppdrag.
