O. traff Carl von Hanno allerede på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gjennomgikk som han en periode med romantisk klassisisme i 1920-årene. Begge mottok senere impulser fra Marcel Gromaires strenge billedoppbygging og kraftige konturtegning. Utover i 30-årene ble O.s bilder tydelig påvirket av von Hannos sosial-realistiske motivkrets og kubistisk kantete formspråk. Hennes bilder viser imidlertid mer temperament i malemåten med friske og uvørne penselstrøk. Fargevalget var dypstemt med rene og sterke farger, som i Krabber (1930, Nasjonalgalleriet, Oslo), innkjøpt på separatutstillingen 1931. O.s sterke engasjement i arbeidernes harde slit og livsvilkår kommer fram bl.a. i en rekke større bilder malt fra Tyssedal, Flekkefjord og Andenes. Et hovedverk fra disse årene er Opp av det sorte hull, malt på smelteverket i Tyssedal i 1935.
I 1950- og 60-årene var O. med å kjempe fram det abstrakte maleri i Norge, sammen med den yngre generasjon med Jakob Weidemann, Inger Sitter, Ludvig Eikaas og Gunnar S. Gundersen. O.s abstrakte formspråk utviklet seg i landskapsbilder og motiver fra Sørlandet, Portør og Kragerøs skjærgård, malt i 40-årene. Stofflighet og struktur i landskapet ble etter hvert like viktig som naturinntrykkene. Hun abstraherte motiver både fra den store helheten i naturen og fra mikrokosmos, som i Forurenset pytt (1967). De gjennomført abstrakte bilder er bygd opp over et strengt formalt skjema av kvadratiske fargeflater, enten i en dominantfarge eller i et kontrasterende fargespekter. Bilder fra begynnelsen av 70-årene danner en overgang mot mer rytmiske og bevegelige komposisjoner (Jettegryte, 1978). O. har gjennom årene malt en rekke følsomme og sikre portretter og i 60- og 70-årene dessuten flere impresjonistiske sommer- og reiseinntrykk. Det siste ti-år har hun arbeidet en del med skulptur, men fremhever selv først og fremst sin grafikk. Etter krigen var hun hospitant hos Chrix Dahl på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor hun laget sine første etsninger med politisk tendens. Arbeider som Forvitret kvinne (1949), Splittet hode, verden deler seg og To supermakter (begge 1950) viser hennes tolkning av etterkrigstidens problemer og den kalde krigen. Bildene er figurative, med en sterkt ekspressiv karakter og preget av en symbolsk og av og til surrealistisk form. De uforutsette grafiske virkninger i metallplaten er en del av billeduttrykket. O. tilbrakte også et år på Atelier 17 i Paris, hvor hun arbeidet med fargetrykk. Hennes abstrakte grafiske blad er en videreutvikling av malerienes komposisjonsprinsipper. Hun fremhever selv Georg Jacobsens formalisme som bestemmende for hennes formspråk både som maler og grafiker. O. har drevet malerskole i mange år, først sammen med sin mann Carl von Hanno, senere alene. I 1946 startet hun de frie farge- og formingskursene i AOFs regi og gjorde i mange år en stor innsats som kunstpedagog og drivkraft i Arbeidernes Kunstsirkel.
