Som staffelimaler utførte F. vesentlig landskaper, oppstillinger og kvinneakter i en forenklet stil som røpet sikker sans for helhet, koloritt og stofflige virkninger. Den brede behandling, som i mindre vellykkede arbeider kunne nærme seg en viss utvendig flotthet, og den ofte duse eller mørkstemte fargeholdning, røpet impulser fra dansk kunst.
Som scenograf debuterte F. med dekorasjonene til G. Ross og C. Singer: Business, Folketeatret 1959, og fikk sitt gjennombrudd med Jens Bjørneboe: Til lykke med dagen, Oslo Nye Teater 1965. Senere har han utført dekorasjoner bl.a. til Finn Carling: Gitrene, Trøndelag Teater 1966; Henrik Ibsen: Brand, Nationaltheatret 1966 (Riksteatret 1971) og Hedda Gabler, Trøndelag Teater 1967; Alfred Hauge: Cleng Peerson, Rogaland Teater 1970; Kjeld Abell: Anna Sophie Hedvig 1971 og Kaj Munk: Ordet 1973, begge Den Nationale Scene; Harold Pinter: Vaktmesteren, Det Norske Teatret (Scene 2) 1974 samt Max Frisch: Andorra, Riksteatret. Blant F.s mange oppgaver ved Fjernsynsteatret (fast ansatt fra 1973) kan nevnes Frederico Garcia Lorca: Frøken Rosita 1969; Samuel Beckett: Sluttspill og August Strindberg: Mester Olof 1977.
Ifølge Odd-Stein Anderssen "planlegger F. sine sceneløsninger funksjonelt med sans for sterk visuell virkning, klar forenkling og ofte en stilisert form hvor landskap eller interiør er erstattet av abstrakte elementer." F. må regnes som en av de betydeligste norske scenografer i sin generasjon.
