M. var assistent ved forskjellige arkitektkontor i USA i 5 år, vesentlig i Chicago, deretter i Berlin i 31/+2 år, før han bosatte seg i Kristiania i 1909. Senere var han bosatt i Aker, Ås og på Justøy ved Lillesand. M. startet egen praksis i Kristiania i 1909 sammen med Arne Eide under navnet Morgenstierne & Eide.
M. & Eide slo raskt gjennom som arkitekter i Norge, og var i perioden fram til begynnelsen av 1930-årene blant de mest fremtredende i konkurranser og ved utførelsen av en rekke forskjellige typer byggearbeider. Deres største innsats var innen den sosiale boligbyggingen, men deres produksjon omfattet så vel jobbetidens luksusboliger som sykehus, skoler, forretningsbygg, reguleringer osv. Særlig presenterte M. i en rekke skrifter ideene fra moderne europeiske tiltak innen sosial boligbygging. Det gjaldt både utformingen og prinsippene om en samlet planlegging og utbygging av større områder under én byggherre. Egne-hjem-kolonien på Ekeberg (1910) var det første større arbeidet i denne sektoren. Denne hagebyen var dessuten blant de første i sitt slag i Norge. Hagebyideen var engelsk, men M. & Eide benyttet seg av forbilder fra samtidig tysk arkitektur. Den tyske påvirkningen er for øvrig et gjennomgående trekk ved M. & Eides stil i motsetning til den nordiske påvirkningen som ellers var mest vanlig i norsk arkitektur til ut i 20-årene. Deres bygg innen de forskjellige funksjonstyper er vanligvis utført i en tung og enkel barokklassisisme med en meget sparsom bruk av detaljer, vanligvis kronet av et mansard- eller valmtak. Typisk er deres oppløsning av større bygningskomplekser i flere selvstendig markerte bygningsformer som igjen er bundet sammen med bygningsdeler av sylindrisk eller krum form, f.eks. Bærum sykehus (1924). På denne måten skapes ofte en intim virkning til tross for anleggenes størrelse og murverkets massive tyngde. Deres reguleringer av boligområder har et malerisk preg som er oppnådd gjennom krumme gateløp, tilpasset terrengets naturlige kurver.
I løpet av 20-årene slo M. & Eide over i en mer empirepreget retning, og omkring 1930 mottok de sterke impulser fra funksjonalismen, men stilmessig gikk de sjelden helt over til denne retningen. Tydelige uttrykk for disse stilskiftene er deres tre siste store arbeider, Torggata bad (1922–28 og 1932–33), Folketeaterbygningen og Aker Sparebank, alle ble sterkt omarbeidet fra konkurranseprosjektene til utførelsen. Aker Sparebank (1932–33) har dessuten klare funksjonalistiske trekk i komposisjonen, men den dekorative virkningen av materialene kobber og tegl sammen med detaljeringen i 1. etasje røper en eldre tradisjon. De tre sistnevnte arbeidene er markante trekk i Oslos bybilde og er blitt stående som M. & Eides hovedverk til tross for at de både er stilmessig sene i forhold til sin samtid og dessuten utgjør de to arkitektenes siste større bidrag til norsk arkitekturhistorie.