Faktaboks

Brynjulf Larsen Bergslien
Bergslien, Brynjulf
Født
12. november 1830, Voss
Død
18. september 1898, Kristiania

Barndomsmiljøet på Voss var materielt sett fattig, men stimulerende for aktiviteter med kunstneriske innslag. Moren arbeidet med søljer og morbroren Odd Gjelle var en dyktig stempelskjærer, som skal ha undervist B. i tidlig alder. I 1846 kom B. i lære hos en optisk instrumentmaker i Bergen; 1848 vandret han til Christiania, der han fikk arbeid som gravør og siselør hos gullsmed J. Tostrup, samtidig som han ble opplært i faget. Hans første mer selvstendige arbeid er en medalje for industriutstilling i Bergen 1852, med en sittende kvinne som rekker frem en krans.

Med håndverkerstipendium reiste B. 1852 til København og Berlin, men planene om å skaffe seg arbeid i den prøyssiske hovedstad slo feil, og han vendte tilbake til Christiania. I 1853 drog han til København hvor han ved billedhuggeren Olaf Glosimodts mellomkomst fikk arbeide hos den kjente medaljør Harald Conradsen. Han begynte på Kunstakademiet og, som skikken var, virket han også i skulpturprofessornes atelierer, 1854–58, hos J.A. Jerichau der han bl.a. var med på å utføre dekorative arbeider i sement til Lerchendal på Sjælland. I Hermann Wilhelm Bissens verksted, 1858–61, var han hovedsakelig beskjeftiget med å hugge i marmor, bl.a. fullførte han et eksemplar av Thorvaldsens Kristus i halv størrelse, som Ole Fladager hadde påbegynt. Han hugget også etter gipsmodellene de store skulpturer Haabet, Mars og Amor, Vulcan og Jason for Thorvaldsens Museum. Oppholdet i København i 1850-årene gav derfor B. en solid kunstnerisk utdannelse med tidens ledende kunstnere som lærere. Av ytre utmerkelser mottok han Kunstakademiets lille og store sølvmedalje 1857 og 1859 for modellfigurer.

Medaljen fra 1856 av professor Christopher Hansteen er klassisistisk i holdningen og energisk i karakteristikken; forskjellen i kvalitet fra medaljen fra 1852 er påtagelig. Men selv om B. nå dokumenterte sine evner som medaljør, gikk planene likevel i en annen retning. Han var "meget harm" over at medaljørfaget ikke ble betraktet som kunst og at han "atter stod stilled ved Siden af Haandværkssvender". Han ville derfor utdanne seg "som Billedhugger og betragte Medallieurfaget som en Bistilling" (brev til J.S. Welhaven 10. juli 1859). Denne målsetning hadde da bestemt hans virksomhet i Jerichaus og Bissens atelierer i flere år, og hans genreskulpturer En Pige som læser og En Pige med Blomster ble utstilt på Charlottenborg 1857 og 1859, mens Carl 15.s lille kroningsmedalje ble til i 1860.

Etter å ha giftet seg i 1861, bosatte B. seg i Christiania hvor forholdene ble ytterst vanskelige for den unge billedhugger. Blant de få oppdragene var et Minervahode i sandstein til Bergens Museum 1863 og huggingen i marmor av Middelthuns Wergeland-byste samme år. Fra de første årene i Christiania er også relieffet Loke og Idun fra den oldnordiske motivkrets, og genrefigurene En liden Pige med en Kat og En liden Pige som smykker seg med en Blomst. Han kan også ha utført noen få portrettbyster og laget små, humoristiske nissefigurer. Skjønt han foretok den obligatoriske reise til Roma 1864 med stipendium, svarte ikke drømmen om å være fri billedhugger helt til virkeligheten. Gravering og stempelskjæring var nødvendig for livets opphold, og 1864 forsøkte han å bli myntgravør på Kongsberg.

I 1868 tok imidlertid B.s karriere en overraskende vending. Til konkurransen om rytterstatue av Karl Johan for Christiania innleverte han et skissemessig utkast, som ble utstilt sammen med de øvrige i februar 1868. Kongen ble vist i marskalkuniform, hilsende med den tosnutede hatt i den utstrakte høyre hånd. Opinionen gikk imot at en utenlandsk deltager (Bissen, Johan Peter Molin, Louis Rochet) skulle få oppdraget, og B. fikk i mai 1868 økonomisk støtte av monumentkomitéen for å kunne utføre et større utkast. Den andre norske deltager i konkurransen, Christopher Borch som hadde sendt inn en gammel skisse, møtte også opp med et større, mer gjennomarbeidet utkast av Karl Johan på en steilende hest. Men Borchs Christie-statue ble mottatt med alminnelig skuffelse ved avdukingen i Bergen 17. mai 1868. Hans monumentidé for Karl Johan vakte bare begeistring hos hans trofaste forkjemper Bjørnstjerne Bjørnson, selv om det nye utkastet var mer vellykket enn det første. B. fikk i desember 1868 bestilling på rytterstatuen, den største enkeltskulptur i bronse, som er utført i norsk kunst.

B.s stilling hadde med ett slag forandret seg fullstendig, og det skulle snart vise seg at de lange, vanskelige år ikke hadde svekket evnen til å gjennomføre den høyst krevende oppgave. Etter at han hadde foretatt en studiereise til Berlin, Dresden, Wien og München i 1869, ble skulpturen modellert i full størrelse i den nylig avdøde Bissens atelier på Charlottenborg i København. Allerede 1872 stod den ferdig i gips og ble samme år presentert på Industri- og Kunstutstilling i København. B. ble straks innvalgt som medlem i det danske Kunstakademiet. Blant de få typer som det kunne bli tale om ved en rytterstatue, hadde B. valgt den med en forbindtlig hilsende monark, slik den bl.a. var brukt av Rochet og Bissen. Hesten var tydelig påvirket av Bissens rytterstatue av Frederik 7. Den endelige skulptur viser ikke bare en kunstnerisk vekst fra utkastene, men den står også med sin spenstige festivitas, kvalitetsmessig over forbildene. Monumentet frembyr fra de forskjelligste synsvinkler et rikt samspill av linjer og former, som innebærer overgangen fra senklassisismen til en mere beveget stil. Det er fullt på høyden med de beste av samtidens rytterstatuer. Monumentet over Karl Johan er samtidig et pregnant uttrykk for tidens politiske idealer: den konstitusjonelle konge som chevaleresk hilser sitt folk, opphøyet og tilnærmelig på en gang. Skulpturen ble støpt i bronse i Wilhelm Bissens støperi ved København og etter atskillig strid om plasseringen, avduket på Slottsplassen 7. september 1875 under store festligheter. Den behersker den store, løst avgrensede plassen og hevder seg også mot Slottets fasade.

Til hundreårsfesten for Norges samling i 1872 utførte B. en leilighetsstatue av Harald Hårfagre, men to år etter åpnet det seg en mulighet for å modellere et mer varig monument. Ved Christianias 250-årsjubileum besluttet bystyret 28. september 1874 å reise en bronsestatue av Christian 4., og det hevet seg røster i avisene om å gi oppdraget direkte til B. Konkurranse ble likevel vedtatt, med frist 1. juli 1875. I B.s utkast peker kongen med stokken mot jorden for å angi stedet for den nye by. Figurens storladne bevegelse forener det momentane med det monumentale. Det ypperlig modellerte utkast betegner skrittet fra Karl Johan monumentets eleganse til en mere pompøs nybarokk stil. Venstrepressen hadde imidlertid stemplet vedtaket om Christian 4.s statue som en hyldest til absolutisme og lydrikestatus; monumentet ble trukket inn i den rikspolitiske kamp mellom Høyre og Venstre. Opinion og komité fant utkastet for drastisk og utfordrende, og B. ble oppfordret til å bearbeide det i en omkonkurranse med Carl Ludvig Jacobsen. Her møtte B. med en helt annerledes, ganske usikker figur, som tross sin mer levende modellering tapte for Jacobsens utkast.

B. ble derimot overdratt utførelsen av Henrik Wergelands statue på Eidsvolds plass uten konkurranse; monumentet kunne avdukes 17. mai 1881. Allerede utkastet vakte motstand, fordi det stemte så dårlig med Wergelands antrekk og oppførsel, slik mange ennu husket ham. Iført dikterkappe skuer han oppad, mens pennen er klar til å feste de bevingede ord på papiret. Ettertiden har fremhevet det utvendige i karakteristikken, sammenlignet med Gustav Vigelands inspirerte Wergeland. B.s intensjon var imidlertid ikke å skape en intim skulptur som uttrykker subtile sjelelige rørelser, men en monumental statue, som kunne stå i et spenningsfylt forhold til plassrommet. Et visst utvendig preg var derfor ikke til å unngå. En skildring av Wergelands mangesidige vesen og virke lå dessuten utenfor en skulpturs muligheter. Å velge ut dikteren, karakterisert ved allmennforståelige midler, var den løsning som også ble forbilde for alle senere fremstillinger av Wergeland.

Når Wergelands statue mangler Christian 4.-utkastets kunstneriske overskudd, kan dette delvis skyldes skuffelsen fra konge-konkurransen og bitre opplevelser under arbeidet med dikterens statue. Men en stilendring var på gang, 1870-årenes nybarokk ebbet ut. 1880-årenes naturalisme gav også B.s monumenter et mere hverdagslig preg; oppgavene var dessuten helt annerledes enn ved de to konger og den geniale nasjonaldikter. En statuett av P. Chr. Asbjørnsen fra 1885, der eventyrsamleren sitter på en stol med hatten på gulvet, ble utgangspunktet for statuen på St. Hanshaugen i Oslo, avduket 1891. Den er død i form og karakteristikk og skjemmet av sitt tarvelige materiale (sink). Statuen av skuespilleren Johannes Brun fra 1890-årene eier derimot en jovial elskverdighet i sitt noe genremessige motiv med skuespilleren som studerer sine medmennesker.

B.s produksjon i 1880- og 90-årene var ellers preget av de høyst forskjelligartede oppgaver som bød seg. For triumfporten ved Oscar 2.s ankomst i Kristiania 11. febr. 1882 utførte han statuer av Harald Hårfagre, Olav den Hellige, Sverre og Håkon den Gode, samt av Norge i en kvinnes skikkelse. En rekke byster av fremtredende menn ble også levert i bronse og marmor, f.eks. Peter Petersen (Oslo Bymuseum). Bystenes naturalisme fortsettes i illusjonistisk retning i en genreskulptur i naturlig størrelse av en pike som trekker på seg strømpen (marmor, Nasjonalgalleriet, Oslo). I hans senere år synes alderdommelige trekk å dukke opp i hans kunst. En gruppe med to nakne, unge kvinner (1894) vitner om innflytelse fra Jens Adolf Jerichau. Gjeterguttens Drøm, som stod nesten ferdig ved hans død 1898, er ren nasjonalromantikk i Welhavens ånd: huldra bøyer seg ned og kysser den sovende gutt. B. var 1889–90 Gustav Vigelands første lærer, men anbefalte ham selv å søke seg over til Mathias Skeibrok, fordi denne i høyere grad var tidens mann i norsk skulptur.

Familierelasjoner

Sønn av

  • Kirsten Knutsdotter Gjelle
  • Lars Bergeson Bergslien, husmann

Gift med

  • Johanne Christine Tønnesen (f. 1842)

Utdannelse

  • Læretid som siselør og gravør hos gullsmed J. Tostrup i Christiania 1848–52
  • de to øverste klasser ved Kunstakademiet i København under professorene Herman Wilhelm Bissen og Jens Adolf Jerichau fra 1853

Stipender, reiser og utenlandsopphold

  • Statens håndverkerstipend 1852
  • statens kunstnerstipend 1853 og 1864
  • arbeids- og reisestipend fra Carl Johan-monumentets komité 1868
  • Berlin 1852
  • København 1853–61
  • Roma 1864
  • København 1868
  • Berlin, Dresden, Wien og München 1869

Stillinger, medlemskap og verv

  • Lærer Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1896–98
  • Medlem Kunstakademiet København 1872

Priser, premier og utmerkelser

  • Kunstakademiet i København lille sølvmedalje 1857
  • store sølvmedalje 1859
  • R.St. Olavs Orden 1875

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

  • Oslo: rytterstatue Karl Johan, Slottsplassen (bronse, 1868–72)
  • Henrik Wergeland, Eidsvolds plass (bronse, 1877–81)
  • P. Chr. Asbjørnsen, St. Hanshaugen (sink, 1885–91)
  • Johannes Brun, tidl. Studenterlunden (bronse, 1894)
  • J.H. Vogt, Vor Frelsers gravlund (byste, bronse, 1864)
  • O.G. Ueland, Stortingsbygningen (marmor)
  • Kristus, Våler kirke (1868)
  • Nasjonalgalleriet, Oslo
  • Oslo Bymuseum
  • Universitetets Myntkabinett
  • Bergen Billedgalleri
  • Ringve museum
  • Glomdalsmuseet
  • Trøndelag Kunstgalleri
  • Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
  • Gjøvik kommune
  • Karmøy kommune

Utstillinger

Kollektivutstillinger

  • Høstutstillingen, 1884
  • Høstutstillingen, 1887
  • Høstutstillingen, 1894
  • Høstutstillingen, 1895
  • Christiania Kunstforening, 1854
  • Charlottenborgutstillingen, 1857
  • Charlottenborgutstillingen, 1859
  • Charlottenborgutstillingen, 1861
  • Charlottenborgutstillingen, 1862
  • Charlottenborgutstillingen, 1872
  • Nordisk utstilling, 1866
  • Jubileumsutstillingen, 1914

Litteratur

  • Illustreret Nyhedsblad, 1861, s. 8
  • Illustreret Nyhedsblad, 1865, s. 90–94
  • Aftenbladet, 29.10.1864
  • Morgenbladet, 18.11.1865
  • Dølen, 19.11.1865
  • Morgenbladet, 26.11.1865
  • Morgenbladet, 20.02.1868
  • Morgenbladet, 25.02.1868
  • Morgenbladet, 28.02.1868
  • Aftenbladet, 07.03.1868
  • Dølen, 08.03.1868
  • Aftenbladet, 24.03.1868
  • Norsk Folkeblad, 28.03.1868
  • Norsk Folkeblad, 25.04.1868
  • Aftenbladet, 29.04.1868
  • Morgenbladet, 30.04.1868
  • Aftenbladet, 23.05.1868
  • Norsk Folkeblad, 15.08.1868
  • Norsk Folkeblad, 29.08.1868
  • Drammens Tidende, 27.09.1868
  • Skilling-Magazin, 17.10.1868
  • Aftenbladet, 28.10.1868
  • Dølen, 01.11.1868
  • Aftenbladet, 13.11.1868
  • Aftenbladet, 18.11.1868
  • Morgenbladet, 27.11.1868
  • Aftenposten, 28.11.1868
  • Aftenbladet, 28.11.1868
  • Aftenposten, 30.11.1868
  • Aftenbladet, 04.12.1868
  • Aftenposten, 05.12.1868
  • Morgenbladet, 05.12.1868
  • Morgenbladet, 06.12.1868
  • Morgenbladet, 09.12.1868
  • Aftenbladet, 09.12.1868
  • Aftenposten, 09.12.1868
  • Morgenbladet, 10.12.1868
  • Dølen, 27.12.1868
  • Aftenposten, 31.12.1868
  • Verdens Gang, 06.01.1869
  • Aftenbladet, 20.01.1869
  • Morgenbladet, 30.01.1869
  • Aftenbladet, 04.03.1869
  • Aftenbladet, 05.05.1869
  • Aftenbladet, 14.08.1871
  • Illustreret Tidende, København, 26.11.1871
  • Aftenbladet, 28.05.1872
  • Morgenbladet, 21.06.1872
  • Morgenbladet, 20.07.1872
  • Aftenbladet, 22.03.1873
  • Morgenbladet, 03.10.1874
  • Morgenbladet, 13.10.1874
  • Aftenbladet, 05.01.1875
  • Aftenbladet, 15.07.1875
  • Aftenposten, 02.08.1875
  • Morgenbladet, 04.08.1875
  • Morgenbladet, 11.08.1875
  • Aftenbladet, 11.08.1875
  • Morgenbladet, 13.08.1875
  • Dagbladet, 14.08.1875
  • Dagbladet, 17.08.1875
  • Aftenposten, 31.08.1875
  • Aftenbladet, 01.09.1875
  • Dagbladet, 13.03.1876
  • Aftenbladet, 13.03.1876
  • Aftenbladet, 20.09.1876
  • Morgenbladet, 21.11.1877
  • Morgenbladet, 25.11.1877
  • Morgenbladet, 05.12.1877
  • Morgenbladet, 06.12.1877
  • Morgenbladet, 07.12.1877
  • Morgenbladet, 09.12.1877
  • Morgenbladet, 15.12.1877
  • Morgenbladet, 18.12.1877
  • Morgenbladet, 20.12.1877
  • Morgenbladet, 21.12.1877
  • L. Dietrichson, Den norske Treskjærerkunst, (Kristiania, 1878, s. 91
  • Aftenbladet, 07.06.1878
  • Aftenbladet, 12.07.1879
  • C. Holst, Kortfattet Fortegnelse over Norske Medailler siden 1814, Chr., 1879, s. 9, 11
  • Aftenbladet, 12.02.1880
  • Aftenposten, 26.04.1881
  • Aftenposten, 27.04.1881
  • Aftenbladet, 07.05.1881
  • Aftenposten, 16.05.1881
  • Dagbladet, 04.06.1881
  • Morgenbladet, 12.02.1882
  • A. Ahnfelt, Europas Konstnärer, Stockholm, 1887, s. 34
  • L. Dietrichson, Svundne Tider, (Kristiania, 1896, bd. 1, s. 338, bd. 3, s. 65, 122
  • Aftenposten, 07.05.1902
  • Aftenposten, 18.10.1902
  • Aftenposten, 23.10.1902
  • R. Thommessen, Norsk billedkunst, en historisk veiledning, (Kristiania, 1904, s. 124, 135
  • J. Thiis, Norske malere og billedhuggere, Bergen, 1907, bd. 2, s. 113
  • J. Thiis, Norske malere og billedhuggere, Bergen, 1905, bd. 3, s. 15
  • Thieme Becker, Allgemeines Lexikon der bildenden Künstler, Leipzig, 1909, bd. 3, s. 414
  • Norsk Biografisk Leksikon, (Kristiania, 1923, bd. 1, s. 471
  • A. Nygård Nilssen, i Norsk Kunsthistorie, Oslo, 1927, bd. 2, s. 305
  • S. Willoch, Kunstforeningen i Oslo 1836–1936, Oslo, 1936, register
  • R. Støren, H. Holst, Myntgravør Ivar Throndsens Medaljer, Jetonger og Merker, Oslo, 1937, s. 16 -18
  • M. Dagestad, Dei tri Bergslikunstnarane, Voss, 1945
  • H. Gran, Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid, Oslo, 1946, register
  • E. Krog Prytz, i Gullsmedkunst, 1948, s. 93
  • R. Revold, Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, Oslo, 1953, bd. 2, s. 341
  • F. Bull, Nordisk Kunstnerliv i Rom, Oslo, 1960, s. 161
  • A. Brenna, Slottsplassen, St. Halvard, 1964, s. 39–54
  • L. østby, Norges kunsthistorie, Oslo, 1977, s. 128
  • A. Brenna, Christian 4. Statuen på Stortorvet i Oslo og Adolph Tidemands forarbeider til maleriet av Christianias grunnleggelse, Oslo, 1980

Arkivalia

  • E. Mørstad, Fra politikk til politur. Carl Johan-monumentet og det offentlige monuments funksjon og betydning på 1800-tallet, 1980