I F.s tepper finner vi ikke noen av de trekk vi er fortrolig med fra norsk billedvev. Der er ikke noe motiv, ingen ornamentikk, ingen enhetlig teknikk og ofte heller ikke farger. Det viktigste for F. er at de tekstile materialene selv skal få virke. Ser vi på de titlene hun gir sine tepper, ser vi at de sjelden peker ut over seg selv. Gjennom stadige eksperimenter med nye fibre, teknikker og farger, arbeider F. bevisst for å få fram alle de muligheter hennes medium gir plass for.
Etter endt tekstilutdannelse ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1963) drog hun til Polen med ett-årig polsk statstipendium. Ved kunstakademiet i Warszawa var det to linjer for tekstil, én for tradisjonell vev, og én for eksperimentell tekstil. F. gikk på linjen for tradisjonell gobelin, men studerte maleri og komposisjon ved siden av. I Polen møtte hun først og fremst et kunstmiljø som anerkjente tekstil som egen kunstart på linje med maleri, grafikk og skulptur og som i overensstemmelse med dette definerte vev som tekstilt uttrykk. Dette var den viktigste impuls for F., men samtidig gav den eksperimentelle billedvev i Polen henne en rekke ideer om hva tekstilt uttrykk kunne være.
F. debuterte på Høstutstillingen i 1965 med teppet Komposisjon. Det var et teppe sammensatt av to rektangulære deler, med en nonfigurativ komposisjon i naturfarget ull, der mørke og lyse felt stod asymmetrisk mot hverandre, og den tekstile fiber gav en ru og ujevn overflate. Gjennom en subtil blanding av kjente vevteknikker - gobelinteknikk, hakketeknikk, kelimteknikk osv. - oppstod spenninger i den tekstile overflate. Form 1 (1970, Nasjonalgalleriet) viser svært tydelig hvordan F. lar rommet spille med i sin tekstilkunst. Det er stor, uregelmessig sisalform vevd i grov blandingsteknikk der det tykke og det tynne, det flate og det frodige, de myke tråder og de stive snorer, de lukkede flater og de åpne spalter er satt opp mot hverandre. Også tilskuerens rom tas i bruk, som f.eks. i Huldra (1970), vevd i naturfarget sisal. Tynne og tykke "renningstråder" snurres og buntes sammen knippevis. Snodde stengler med dusker utgjør teppets frodige midtfelt. "Halene" henger tett sammen, og noen av dem kryper ned fra veggen og utover gulvet. Sidefeltene er glatte og fremhever midtfeltet. Ved siden av denne type sterkt relieff-pregede tepper i grove naturfibre, finner vi også tepper som Formasjon IV, Formasjon V og Rosa form - rektangulære flater med konvekse og konkave former. Teppene er vevd i en blandingsteknikk der islettet er lagt løst inn slik at renningen trer klart fram. Ved å veve på denne måten, ønsker F. å oppnå noe av den samme effekt som en maler oppnår når han lar lerretet delvis skinne gjennom fargene.
Med "Spindel"-teppene fra 1973–74 kommer det nye trekk inn. Ved at F. går over til å bruke mer ull, kommer også fargene til å spille en stadig større rolle. I Spindel H (1974) bukter snodde stengler i rødt, gult og blått seg over en blåmelert, tett snodd flate. De innvollslignende stenglene som lever og bukter seg ut fra begge sideflankene møtes på midten og står i sterk kontrast til den stramme flaten. På F.s retrospektive utstilling i Bryggens Museum, Bergen 1980, var der et større teppe fra samme år, Frise. Det har rektangulær form, er oppdelt i tre vertikale deler, nesten som en triptyk. De to sideflatene er likt artikulert med stående, smale konvekse former, holdt sammen på midten av et horisontalt bånd - alt holdt i flaten. I midtfeltet overlapper et brunt kvadrat den sorte bunnen, og gir et visst romlig preg. Utenfor dette er det løst sydd på stående konvekser, tilsvarende sidefeltenes, men utført i tynne, snodde stengler. Sidefeltene domineres koloristisk av blått, fra det helt mørke til det lysere, med islett av fiolett og spill av rødt, rosa og grønt. I midtfeltet har konveksene samme farge, men er plassert mot det sorte bunnstoffet og det brune kvadratet.
Med den solide håndverksmessige utdannelse F. hadde fra Norge, hvor hun var fortrolig med vår nasjonale tekstilkunst, mottok hun internasjonale impulser, først i Polen, senere i Tsjekkoslovakia, andre europeiske land og USA. F. har selv gitt norsk vevkunst varige impulser. Hennes markante brudd med norsk vevtradisjon og dristige eksperimenter med stadig nye tekstile uttrykk, har gitt inspirasjon til en rekke yngre og eldre vevere. Ikke minst gjennom sitt mangeårige virke som leder av tekstilavdelingen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gjennom verv i forskjellige organisasjoner har hun hatt betydning for anerkjennelsen av tekstilkunsten som egen fri kunstart.