Gjennom sine lærere på Det illegale akademi fikk H. et variert syn på skulptur. Per Palle Storm la vekt på anatomi og naturalistisk gjengivelse, mens Stinius Fredriksen var mer opptatt av formproblemer og ofte brukte begreper som masse, rom og rytme.
H.s tilknytning til domkirken i Trondheim, der han har utført flere arbeider til vestfronten, og hans studier av gotikken i England og Frankrike har vært vesentlig for forståelsen av skulptur i samvirke med arkitektur. Av stor betydning, særlig for hans senere virksomhet, var også hans fireårige studier ved Norges Tekniske Høyskole før han gikk over til sin endelige profesjon. I 1947 vant H. konkurransen om frihetsmonumentet ved Bærum rådhus, den gang et av de viktigste skulpturoppdrag som ble gitt i Norge. Han var på den tiden knyttet til domkirken i Trondheim, og hadde ennå ikke debutert på Høstutstillingen. Utkastet til monumentet, en rytterstatue, var inspirert av fotografier av Donatellos Gattamelata i Padua. For det videre arbeid ble også studier av andre italienske rytterstatuer lagt til grunn. I den endelige utforming, en ung, naken rytter på dølahingst, har H. delvis gitt avkall på naturalistisk utførelse til fordel for et rytmisk samspill mellom skulpturen og den omkringliggende arkitektur, dvs. rådhuset i Sandvika. H. har gitt monumentet denne forklaringen: "Hingsten uttrykker kraften i kampen og den veldige appell i den. Gutten som sitter oppå er et symbol på fremtiden og den unge styrke som lever videre". Som motto for verket valgte han "Frihet og liv er ett". H. debuterte på Høstutstillingen i 1948 med bl.a. Islandsk kvinne, et sentralt arbeid i norsk kunst. Hodets stolte og samtidig følsomme uttrykk er betinget av en stringent form som spiller opp mot en malerisk overflate. Komposisjonen og formspillet gir inntrykk av bevegelighet. Blant H.s portrettbyster fra 1950-årene kan fremheves Randi, kunstnerens hustru (1951), arkitekt Magnus Poulsson (1954, Oslo rådhus) og vennen Jakob Weidemann (1957). Av oppdrag H. fikk i 1950-årene må nevnes Spinnepiken (Borregaard, 1956) og relieffene til Stalsberghagen krematorium, Strømmen (1958).
Av stor betydning for H.s videre utvikling er Ballspillgruppen (1956–57, stadion i Sarpsborg). På en høy sokkel er framstilt tre muskuløse menn i spenstig kamp om ballen. Aktiviteten øker fra mannen som står midt på sokkelen til de to andre som syns å trosse tyngdekraften. Situasjonen oppleves i et glimt, samtidig som noe skjer ledd for ledd i et tidsforløp, det statiske går over i det dynamiske. I den lille skulpturen Oksen Claes (1957) er dyret formet som en masse eller et fjell som velter fremover.
H. er blitt betegnet som et uromoment i norsk kunstliv. Dette skyldes ikke bare at hans skulpturer ofte har vakt heftig debatt, men også hans mange kontroversielle uttalelser til pressen, både i form av intervjuer og egne artikler. De brytninger han selv følte og den gjæring som foregikk innen norsk skulptur ble klart formulert i et intervju Erik Egeland hadde med H. i Morgenbladet i 1959. Det ble etterfulgt av en lang debatt som også forplantet seg til andre aviser. H. kom med sterke utfall mot den naturalistiske norske skulptur. Han hevdet at det plutselige behovet for krigsminnesmerker over hele landet hadde gjort sitt til at norsk skulptur var blitt slapp, hadde blitt produksjon og levebrød. I artikkelen kom også signaler om at noe nytt var i gjære. H. så ikke, som så mange, den abstrakte og nonfigurative kunst som noe umenneskelig. Etter hans mening var den på det mest intime nettopp uttrykk for menneskelig følelse og dimensjonssans. Han pekte på at den moderne eksperimenterende skulptur som stadig ble mer dominerende i Europa, ennå ikke hadde satt spor etter seg i Norge.
Etter et lengre opphold i Hellas i 1960 gikk hjemturen over Venezia, hvor det var biennale. H. følte at han stod overfor et valg mellom det klassiske, den italienske futurisme eller det nye som kunne betegnes som abstrakt ekspresjonisme. Han valgte det siste. På utstillingen i Kunstnernes Hus i 1961 der H. og Jakob Weidemann hadde hver sin sal, ble det meste av H.s samlete produksjon utstilt. Formspråket var i høy grad varierende. Et av hans nyeste arbeider var Atomidol (bronse), en avstumpet og forbrent menneskeskikkelse. Den totale fortvilelse den uttykker danner en motpol til det heroiske ryttermonumentet i Sandvika. Også andre nye arbeider med oppreven overflate var med, men de hadde gjerne et humoristisk preg, f.eks. Amerikanere i Paris (1960) og Det store par. På denne utstillingen viste han også sine første nonfigurative arbeider som Dynamikk (1964–66) og Air (1961–62), begge i gips med glatt overflate. De var forarbeider til monumentalskulpturer i stål. Air, som ble ferdig til det nye universitetsanlegget på Blindern, Oslo i 1962, er den første monumentale nonfigurative skulptur reist i friluft i Norge. Det blanke stålets samhørighet med tidens teknologi kommer enda sterkere til uttrykk i Dynamikk på Strandpromenaden i Oslo. Bevegelsen og dynamikken som den uttrykker, er blitt sammenlignet med romfart eller atomets sprengning. Sjøfartsmonumentet i Stavanger (1966–68) kan sees som tre skipsskrog som utgår fra ett punkt og akkompagneres av rigg- og seilformasjoner. Ode til lyset i Skjeberg (1965–68) består av to sammenstilte søyler som strekker seg til værs. Midt på har de en stålkrans med sfærisk virkning. Initiativtakeren til arbeidet, Erling Stordahl, ønsket at de blinde og de seende skulle oppleve noe sammen. I forbindelse med skulpturen fungerer fotoceller og lydbånd med elektronisk musikk, komponert av Arne Nordheim, i pakt med sollyset. Denne musikk-skulpturen har en viss forbindelse med den samtidige internasjonale kinetikken, men er i høy grad et selvstendig verk. I 1970 ble både Solskulptur ved Solvikbukten på Høvikodden og Integrasjon på Johan Throne Holsts plass ved AS Freia avduket. I Fugleflukt (sentralsykehuset i Sarpsborg, 1972) lever noe av det ekspansive i de foregående arbeidene videre, men uttrykket har endret seg noe. Skulpturen er mer vibrerende enn kraftutgytende, mer lyrisk enn dramatisk. Ideen til arbeidet ble unnfanget på Tenerife, der H. i perioden 1968–76 bodde store deler av året. Her utførte han en rekke arbeider som var preget av en fabulerende letthet, gjerne forenet med en ram eller besk humor.
H. gav imidlertid ikke opp monumentalskulpturen. Røde diagonaler (1973) har nær tilknytning til Justisbygget i Sandvika, og skulptur og bygning kan betraktes som et arkitektonisk miljøbilde. Havdronningen eller Dronningen til havet i Sandefjord (1976), et av H.s mest velykkede arbeider, gir forestillinger om hav, seil og sollys. I kontrast til en rolig, jordnær arkitektur utfolder skulpturen seg med store vingefang. I pakt med det kaprisiøse uttrykk som dominerte H.s festspillpresentasjon i Bergen 1972, er Rød vind fra 1978. Den røde skulpturen, som spiller opp mot veggen foran Rolf Stenersens samling og Bergen Billedgalleri, består av et flettverk med et enkelt blomsterblad. Et av hovedverkene på utstillingen i Høvikodden Kunstsenter i anledning H.s 60-årsdag i 1980 var Daumannen fra Rakkebåene. Materialene er stein, tauverk og sveiset stål. Skulpturen virker som en trass eller besvergelse mot destruktive krefter og har forbindelse bakover til Atomidol. I pakt med minimal-art er hans Runer. Til tross for ytterligere forenkling er det oppstått rytme og bevegelse.
Ingen norsk billedhugger har markert seg sterkere enn H. innen det nonfigurative formspråk. Likevel har han sterke røtter i den tradisjonelle figurative norske skulptur. Så sent som i 1977 fullførte han en portrettstatue av Alfred Maurstad på naturalistisk grunnlag. Fra han startet som billedhugger og fram til sin sin død modellerte H. hoder og byster av fremtredende personer. Han beveget seg ofte på grensen til karikatur for å få fram karakteregenskaper. I teknisk henseende drev H. vekselbruk mellom sveising og modellering. Hans produksjon er preget av motsetninger, men et gjennomgående trekk er dynamikk og uttrykkskraft.
