Siden han hadde sin første separatutstilling i 1967, har S. arbeidet kontinuerlig og konsekvent med små grafiske blad, fortrinnsvis koldnålsraderinger i sort-hvitt. De stilistiske og tematiske endringene som etappevis har funnet sted i denne jevne strømmen av egenartede trykk, har verken vært brå eller gjennomgripende, men er likevel vesentlige. En regelmessig serie separatutstillinger har markert hans utviklingsfaser også utad. Til å begynne med laget S. for det meste intime personstudier, gjerne bare hoder, ofte av seg selv, eller av forskjellige mennesketyper med markant fysiognomi. Disse kunne han gi en rammende, overdrevet karakteristikk av, som f.eks. i serien Nattmennesker (1967). Disse ørsmå trykkene minner i motivene og den finstrekete og livaktige tegnemåten om tidligere tiders radérkunst, spesielt om enkelte hollandske 1600-talls mestre. Interessen for dypere og dunklere aspekter av den menneskelige psyke førte S. over i en surrealistisk fremstillingsform hvor skriblete og smått tegnete, til dels makabert deformerte skikkelser, hoder, skjeletter og kranier er plassert i underlige arkitektoniske omgivelser, som i serien Mine søsken - goddag (1968). Angst og isolasjon er gjennomgangstema. I begynnelsen av 70-årene ble skikkelsene til menneskelignende skapninger med store hoder og magre kropper, arkitekturen omkring dem fikk en mer enhetlig karakter, som i seriene Labyrintbilder (1970) og Lydløse skrik i uendelige lukkede rom (1971, Nasjonalgalleriet, Oslo). Figurenes groteske grimaser, deres anspente bevegelser og scenerommenes påtrengende perspektivvirkninger gir uttrykk for det intense og uhyggelige ubehag som konfronatsjonen med sinnets irrganger innebærer. Bildenes uttrykkskraft forsterkes av den skarpe og stramme strekføringen og de krasse sort-hvitt kontrastene. Fra 1973 fulgte en fase med uttalt samfunnskritisk tendens. Maktmenneskers dårskap er tema for flere bastante fremstillinger av stereotype menn i kvadersteinsomgivelser (seriene Vinkes det tilbake? , 1974; Hyldest til våre vidsynte politikere - kapitalen - planleggere, 1976). Mer underfundig uttrykksfull i figurbeskrivelse og romkomposisjon er serien som viser ofrenes forknytte forsvarsløshet, Hvem tjener dette? (1978, Nasjonalgalleriet). På denne tiden ble S. igjen opptatt av hverdagsmenneskers usminkede ansiktstrekk. Den realistiske fremstillingsformen kunne nå også romme poetiske undertoner, som i serien Etter et langt liv (1977). Ved begynnelsen av 80-årene var det den lavmælte konsentrasjonens styrke som særmerket S.' koldnålsraderinger (Husbåt 1981, Nasjonalgalleriet). Hans omhyggelige opprissede plater er som oftest basert på skarpt iakttatte og sobert utførte tegninger.
Med sin assosiasjonsrikdom er S.' bilder som visuelle dikt, en analogi som bestyrkes av hans tilbøyelighet til å lage tematiske serier eller sykluser. Enkeltbildenes og serienes innholdsladede titler kan i seg selv klinge som diktstrofer. Men viktigst er det visuelle - billedløsningenes uttrykkskraft. Også i så henseende er S. opptatt av seriefremstillingens muligheter. Ved å fastholde noen og forandre andre elementer forsøker han å utdype de visuelle virkningene (Portretter av eldre mennesker 1984, Nasjonalgalleriet).
