Etter utdanningsårene i Düsseldorf tilbrakte N. det meste av sitt liv i Berlin. Men motivene for de fleste av hans karakteristiske landskapsbilder er hentet fra Norge. Bildene gjengir oftest fjordlandskap på Vestlandet og i den nordligste del av Nordland. Med støtte i skisser og i noen tilfeller også fotografier fra årlige studiereiser til hjemlandet, malte han de fleste av sine effektfulle, ofte stordimensjonerte landskapsbilder i Berlin. Hans stil i fremstillingen av natur- og kulturmiljø var i utgangspunktet preget av den sene Düsseldorfskolen. Men teknikken endret seg etter hvert mot et bredere og grovere penselstrøk enn hva som var vanlig hos samtidige kunstnere i dette miljøet. Enkelte, som Jens Thiis, har tolket dette trekk som uttrykk for modernistiske, franskinspirerte holdninger hos N. Viktigere er at han gjennom motivvalg etter hvert fravek fra tradisjonelle nasjonalromantiske tolkninger av norsk natur og miljø. Han skildrer det moderne liv i norske fjordbygder, der dampdrevne lastebåter og veldige turistskip ofte dominerer bildet på bekostning av lokalbefolkningens tradisjonelle farkoster.
N. fikk tidlig en fast kundekrets, særlig i tysk høyborgerlig miljø, men solgte også en god del til England. Keiser Wilhelm 2. kjøpte i 1890 hans bilde Næröfjord in Norwegen og bestilte ved krigsutbruddet i 1914 et større bilde av Lyngenfjorden. N. malte keiserens skip Hohenzolern i Fjærlandsfjorden (utstilt i Berlin 1895). Fra 1890 tok N. årlig opphold i Balestrand i Sogn, der det oppstod et livlig miljø av kunstnere og turister i sommerhalvåret. I Berlin startet N. en malerskole, hvor han selv underviste i landskapsmaleri. Han deltok aktivt i kunstnerorganisasjoner (bl.a. Verein Berliner Künstler) og i nordisk foreningsliv i Berlin. Det var som medlem av Vereins utstillingskomité at N. foreslo Edvard Munchs bilder til en spesialutstilling i foreningens regi i 1892, den såkalte "skandaleutstillingen". Det er imidlertid tvilsomt om han med dette ønsket å støtte den secessionistiske bevegelse, som på denne tid bare var i sin spede begynnelse. N. deltok riktignok i secessionistenes første to utstillinger i Berlin i 1899 og 1900, men vendte deretter tilbake til sitt tradisjonelle miljø. Forslaget om Munch til utstillingen i 1892 må snarere sees som uttrykk for N.s åpne og rause holdning i forhold til ulike mennesker og kunstretninger. N. ble tidlig representert i en rekke utenlandske, særlig mellomeuropeiske gallerier, mens hans bilder ble innkjøpt av bare noen få kunstinstitusjoner i Norge.