Etter et år på Krigsskolen og tre års juridiske studier i Kristiania ble L. i 1899 elev av Chr. Skredsvig i Eggedal. Impulsene fra Skredsvig preger landskapstegningen Sommerkveld (1900) med en bunadskledt kvinne i forgrunnen, og er merkbar så sent som i det lett stiliserte Stabbur, Eggedal (1911, olje, også utført som radering). Av større betydning ble imidlertid elevtiden hos Kristian Zahrtmann i København vinteren og våren 1901. Malerier som det koloristisk klangfulle Fra Lysedahl, Hvidsten (1906) og Rød låve (1906/10) er preget av Zahrtmannskolens pregnante, litt kantete modellering, samtidig som de røper impulser fra Borghild Røed Lærum. Beslektet med Thorvald Erichsens kunst er Aftenstemning (ca. 1908) og flere av de landskapene han malte i Eggedal sommeren 1911, bl.a. Steingjerdet og Andersnatten. L. var på denne tiden inne i en rik utviklingsperiode, og Kvernhus, Eggedal (1912) viser en mer selvstendig uttrykksform. I Luxembourghaven (1913) søkte han å fastholde solskinnet og den dirrende varmen i et malerisk foredrag som forener streng form med en fri, levende overflatebehandling og en lysende spektralkoloritt.
Tilsynelatende fikk ikke oppholdene i Paris 1912–14 og 1919–21 så stor betydning for den reserverte og tilbakeholdne L. som for hustruen. Elevtiden under Fernand Léger, og senere under André Lhote og Pedro Araujo, kom imidlertid til å styrke den analytiske side ved L.s begavelse. Han fordypet seg i lærernes prinsipper for billedbygging, studerte Paul Cézannes og André Derains bilder og smeltet det han kunne bruke inn i sitt eget formspråk. "Han forlot aldri den naturalistiske grunnform. Men innenfor denne gjennomførte han bildene med en så presis gradering av fargen at han langt på vei gjenskapte naturen med maleriske virkemidler", skrev J.F. Michelet i 1978. Med renstemte farger og valører og vibrerende, småfasetterte strøk søkte L. å fange lyset og luftens spill over motivet. Koloritten ble etter hvert mer dempet, oftest dominert av grønt, blått og grått. Bildene får i det hele en litt kjølig, streng og rofylt karakter. Han malte landskaper og bybilder fra Frankrike og fra hagen på Høvik samt interiører og stilleben. L. tilbrakte mye av sin tid på familiehytten Buskestua på Hadeland. Hans Brandbu-landskaper fra 1930-årene, ofte høststemninger i blussende farger, vitner om impulser fra vennen Rudolph Thygesen, og er stundom preget av en viss konflikt mellom naturgjengivelse og dekorativ stilisering. Av et brev fra Halvdan Holbø til L. fremgår det at flere av medlemmene i Nasjonalgalleriets innkjøpskomité forgjeves gikk inn for at Gate i Palaiseau, Frankrike, som var utstilt på Høstutstillingen 1937, skulle innkjøpes til galleriet. L. var sterkt plaget av søvnløshet, og det innadvendte i hans karakter ble også forsterket ved en viss bitterhet over mangel på anerkjennelse. I sine siste leveår maktet L. imidlertid å konsentrere seg om et par større arbeider som hører til hans betydeligste. Det er det duse, rikt nyanserte Vinter i haven, Høvik (1938) og Sommer, Lillehøvik (1939) hvor han med tilsynelatende enkle virkemidler har oppnådd en monumental virkning. L. har også malt akvareller (Tingelstad gamle kirke) og utført enkelte grafiske arbeider.
